Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

20130323 - 09

 

20130323 - 07

 

 

20130323 - 04

 

20130323 - 01

 

20130323 - 02

 

20130323 - 03

 

20130323 - 06

 

20130323 - 08

Reklamer

Hjemløs

Så da sitter jeg her å vet ikke hvor vi bor om 14 dager. Kanskje ingen steder faktisk.

Du har de menneskene som synes sånnt er spennende, og så har du sånne som meg som har lyst å dunke hodet i veggen.

 

k01

 

 

k02

 

k03

 

 

k04

Jeg har blitt forfulgt av en elg i dag.

 

De siste ukene har jeg forsøkt å oppsøke elg, gått tur på plasser jeg veit det er elg. Drømt litt om elg. Ladet kamerabatteriene håpefullt mens jeg tenker på elg. Speidet etter elg. Mimmret over den gangen jeg spiste elgegryte for 10 år siden(nei da jeg har ikke tenkt å spise kjøtt igjen). Tenkt litt mer på elg.

Jeg har hit til i år møtt 5 elger, og sett 1. Hver gang har de forsvunnet før jeg har rukket og summet meg. Alle disse sjangsene har resultert i utrolig rare eller bare uforståelige bilder. Så derfor har jeg tenkt at om jeg er listig og planlegger så kanskje, ja kanskje jeg klarer å få et bilde av en elg før snøen går. Gjerne flere altså, vi skal jo ikke limitere oss til 1 elg om sjangsene byr seg. En av gangene har jeg nevnt tidligere her på bloggen, det var da jeg klattret rundt på et nedsnødd jordet isende kald på fingrene med en 50mm på kameraet. Bildet ligger også ute her, du ser så vidt det er to elger som snorker søtt i snøen. Den andre gangen ble jeg fortalt av en eldre jeger at det gikk en elgku med en kalv i skogen jeg var på vei inn i. Han ville jeg skulle være forsiktig siden jeg hadde med meg fem hunder. Rett hadde han for vi møtte de på veien ned igjen. Bare synd jeg ikke rakk å få bilde da heller. En annen gang kjørte jeg forbi en som spankulerte fint i grøfta noen meter fra bilen, men da kjørte jeg jo. Ikke tenkte jeg på å stoppe heller.

Sist i dag. En kanskje to meter fra meg, en skjønn elg. Den fotfulgte meg et stykke før den tittet etter meg fra baktrærne. Jeg manøvrerte alle bikkjene bort fra den, og snappet nonsjolant med mobilkamerat i den retning mens jeg gikk. Gjett om det ikke ble bilde av den, bare av tåkete skog. Forøvrig hadde jeg lagt igjen kameraet i bilen for annledningen. Der lå det å stirret på meg hele veien hjem.

Neste sjakk trekk blir vel å legge seg bak et tre i skogen og vente, med alt klart. For det her blir det jo ikke noe av.

20130308 01

Ulveføttene trener agility

 

Mikke er en agilityentusiast. Dette kommer til overflaten omtrent to ganger i året. Da vil han helt plutselig ned på banen med Kolbein og lære nye trikks. Her skyver vi faktumet om at huskyer ikke er agilityhunder langt under teppe. For hvert apparat Kolbein forserer tar han med seg en runde med gledes løping før han kan fokusere på neste. Kommer det en kråke så skal den jages, bråker noen barn må han sjekke ut det og ikke minst vet han hvor godbitene er så belønner han seg selv. Noen ganger tar han gjerne et hinder etter et annet hinder bare for gøy. Det er jo bra altså.

Så kommer punktet hvor det koker over og Kolbein er så glad at han ikke kan noe. Da går de hjem. Da er det også godt å huske at det blir et halvt år til neste gang Mikke får det for seg at han skal ned på den bana. Men det er helt greit, for noen ganger er det lørdag for hundene å 🙂

20130304 01Vesla synes det var litt høyt, så i neste bildet klemmer Mikke henne og løfter henne ned.

20130304 03

20130304 02

20130304 04

20130304 06

Blåst

 

Jeg brå våknet i morres av dagslys og tanken på at jeg hadde forsovet meg. Sakte kom det til meg at det er lørdag og klokken var halv ni. Lenge siden jeg har sovet helt til halv ni. Det var musestille i huset, så jeg snek meg ut av sengen og tråkket rett i hundespy. Koslig. Så jeg løp inn på stua for å se hva som foregikk og der var det flere dammer med hundespy. Blant annet i sofaen. Ekstra hyggelig. Litt etterforskning avslørte at det var vår gjest Maja som var dårlig. Etter noen telefoner og en opprydningsaksjon ble hun hentet av faren sin.

Midt oppe i alt rabbalderet fikk jeg satt et brød i ovnen og kokt litt kaffe. Ingenting kurer morgenguffs som nybakt brød og kaffe. Jeg pakket sekken, selet hundene og hentet Øyvind for å legge ut på en skitur. Solastekte ute i dag, og det var noe lokalt regn ved Hammer’n, men Movatn skuffet ikke til tross for en del barnåler og kvister som hadde blåst ned i løypa. Vi gikk helt inn til et tjern og fant en liten rasteplass. Etter å ha omtrent blitt blåst over ende under kaffepausa, så la vi på vei ned igjen. Her er dagenstur i bildeform:

20130302 - 03

 

 

20130302 - 04

 

 

20130302 - 07

 

 

20130302 - 06

 

 

20130302 - 05

 

 

20130302 - 08

 

 

20130302 - 01

 

 

20130302 - 02