Godt Nyttår

«Team Dårlig Form» ute på en liten nyttårs strekk på jordet. Nå er vi klare for det nye året og utfordringene det vil bringe.
Håper alle lesere, venner, familie og bekjente får et strålende nytt år!

Hilsen alle to og firbeinte i polkadott huset

Så ble det litt vinter igjen da..

Jeg tror kanskje vi har den fineste hagen i verden.

Utsikten fra stuevinduet i solnedgangen..

Etter å ha stabblet ved, fikk hundene suse av gårde med Mikke og Junior på rattkjelke i dag. Snøen ser nok litt tykkere ut enn den er, men morro var det visst for alle fire uansett. Den eneste det ikke var så gøy for er Tina som måtte vente til de var ferdig før hun fikk sluppet ut litt damp. Vi tøffet en liten strekke på rattkjelke hun og jeg. Det var hun lykkelig for. Tina kan begynne å trene som vanlig på lørdag/søndag om vi vil. Alt av sting er tatt, og hun virker helt fin igjen. Nå er det bare å følge med som en ørn på om hun holder seg frisk.

I dag har vi feiret liksom jul med Junior, den avsluttet vi fint med omgangssyke begge to. Men jul ble det uansett.

Pulk, snø og et par ski

Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.

På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.

Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.

Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.

Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.

Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».

Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.