Nå har vi hatt omgangssyke hele uken, både jeg og Mikke. Hundene har derfor hatt en veldig stille uke, og lite aktivitet. I går fikk Kolbein løpe på jordet, løs. Dette er andre gang på to år han får lov til å nyte litt frihet. Han ble veldig begeistret og fornøyd. Victoria har fått gå tur i bånd, og Tina har jo som oppgave å løpe løs ute hele tiden så hun er stort sett fornøyd. Med mindre jeg kler henne opp i Michaels dressskjorte og tar bilder av henne. Da blir hun muggen veldig raskt.
Plutselig dumpet det ned store mengder snø på gårdsplassen. Helt nydelig. Men så kom varmen, og så ble det kaldt, og så kom varmen igjen. Kong Vinter har bydd på utfordringer i år, og vi har ikke fått trent så mye som vi vil.
Men vi har fått kjørt opp en løype her hjemme, og så svisjer vi igjennom den når det passer. Vi prøver å komme oss i form til løp i slutten av måneden, og har måtte kutte ned på hva vi ønsket å opp nå, og dermed kjøre en kortere distanse. Men vi er i hvertfall i sånn passelig form. Så nå krysser vi fingra for litt mer stabilt vær en stund fremover..
Jeg tror kanskje vi har den fineste hagen i verden.
Utsikten fra stuevinduet i solnedgangen..
Etter å ha stabblet ved, fikk hundene suse av gårde med Mikke og Junior på rattkjelke i dag. Snøen ser nok litt tykkere ut enn den er, men morro var det visst for alle fire uansett. Den eneste det ikke var så gøy for er Tina som måtte vente til de var ferdig før hun fikk sluppet ut litt damp. Vi tøffet en liten strekke på rattkjelke hun og jeg. Det var hun lykkelig for. Tina kan begynne å trene som vanlig på lørdag/søndag om vi vil. Alt av sting er tatt, og hun virker helt fin igjen. Nå er det bare å følge med som en ørn på om hun holder seg frisk.
I dag har vi feiret liksom jul med Junior, den avsluttet vi fint med omgangssyke begge to. Men jul ble det uansett.
Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.
På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.
Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.
Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.
Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.
Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».
Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.
«Hvor skal vi gå i morgen da?» «Elbrus? Matterhorne? K2? Mont Blanc?» «Mellomkollen kanskje?»
Vi nådde Mellomkollen under tvil i dag, i tykk tåke, regnvær, gjørme og med lav moral. Men når man står der på det høyeste punktet i stri regn og stirrer inn i den tykke tåka som flyr forbi, akkurat der hvor utsikten over hele Oslo skulle vært, da blir man bare tvers igjennom lykkelig. Da er det helt greit å vite at man skal gå hele veien tilbake i mørten.
Vi klatret mer enn vi gikk oppover, hvert steg var en liten bragd. Det er tungt å gå sånn oppover med sekk på ryggen og klissvåte sko. Jeg tenkte ikke skikkelig igjennom fottøyet, og bærer tydelig preg av å ikke vært på ordentlig tur på lenge. Jeg tror kanskje ikke jeg har fjellsko lenger en gang. Vi nærmer oss toppen nå tenker jeg. Vi går der og følger med på skiltene 2,5 km står det. Det gjorde det i stad også. Jeg begynner å bli mistenksom, og lurer litt på om vi kan ha gått feil. Det dukker liksom aldri opp noen topp. Skalljakka er iskald av regnet, og det surkler i skoa. Vi stopper og drikker litt te, og vurderer å bare snu.
Michael og Øyvind kommer masjerende forbi oss og mener vi må være der snart nå. Kanskje fem minutter sier de. Vi går med på å gå fem minutter til, bare for å ha gjort det. Akkurat nå bryr jeg meg ikke så mye om toppen. Øyvind minner meg på hvilken følelse det vil gi å nå målet, hvordan det var da vi kom oss opp på Kotuva i fjor sommer til tross for hjernerystelse og en litt betenkelig kartlesing.
Så ser vi den der i tåka, den store steintoppen som ligger der. Stor majestetisk og glinsende i regnet. Vi er er faktisk fremme, nå er det bare å klatre opp og komme oss til det høyeste punktet. For en følelse.
Vi slår oss ned på toppen, og stirrer ut i det hvite tåkehavet. Vi vet at kanskje vi egentlig hadde sett av langt av sted på en klar dag. Øyvind drar opp en termos med varm kaffe, og redda nedstigningen litt. Det gjorde liksom ikke noe om toppen bare var 537 meter. Det er akkurat helt passe det.
På vei ned stien i mørket danser lyset fra hodelykta over steinene og vannet som sildrer nedover. Tåka blåses over stien, og gir en følelse av at vi egentlig er kjempe høyt opp i skyene. Kolbein er lykkelig i dag, han er på tur med gjengen sin og får bære en egen sekk.
Et lite forsøk på å måke frem hytta
En kald ettermiddag satte vi oss i bilen og reiste mot Skollalaya. Bilen stappet full med hunder, slede og utstyr på kassa. Endelig skulle vi få en avslappende helg i isødet. Det var snø. Det var enorme mengder snø. Det kjentes ut som det var 50 minus inne i hytta og 14 varme grader ute. Vi fyrte med ved, måkte frem hytta så godt det lot seg gjøre, og koste oss med hunder og skitur. Det var nydelig i fjellet, og vår første vintertur på hytta på mange år.
Kappa i farta.
Rin Tin Tin er ikke helt sikker altså.
Rin Tin Tin og Kappa leker i snøen
Klaustrofobisk på kjøkkenet
Kolbein koser seg
Tiden flyr når man har det gøy sier de. Jeg har i hvertfall hatt masse å gjøre de siste månedene.
Men det har blitt tid til noen turer ut for det, jeg har bare ikke hatt tid til å legge de inn her. Her kommer bilder fra spontan turen til en eller annen sjø/dam i marka. Den ligger ikke langt fra Låkeberget, men heller ikke langt fra K2seter. Et eller annet sted midt i mellom.
Vi kick startet ferien vår med en hyttetur til Skolla med bikkjene. Vi hadde egentlig håpet på en aktiv ferie med fjellturer, fisking og masse annet, men det ble ikke som vi hadde tenkt da det hviler en liten forbannelse over hytta. Denne gangen var det Vesla som ble bitt av en slem huggorm oppe på Helgetjernvorda når vi skulle på lang tur. Turen ble avsluttet da hun fallt sammen for oss, og måtte bæres ned fra fjellet, og kjøres til behandling på Lillehammer. Hun klarte seg så tøff som hun er, og ble utskrevet av intensiven dagen etter.
Resten av hytteturen ble tilbrakt på terrassen med beina på bordet. Vi fikk jo også litt besøk mens vi var der oppe, blant annet Birk så sitt snitt til å komme innom å snuse litt rundt. Han er ikke så veldig kravstor av seg, og nøt litt kvelds sol.
Men vi må nok jobbe litt med å få ulykkestatistikken ned på hytta, og trivselsstatistikken opp.
Det er kjempe morsomt å si Kotuva med litt sånn samisk aksent. Gjerne fort. Når vi tittet på kartet, så kunne vi ikke helt forstå hvordan man skulle si det, hvor ligger tyngden? Hvor fort? Hva betyr det? Det var mange spørsmål i lufta, og vi diskuterte det over frokost. Vi kom frem til at Hedmarksdialekten kunne gi Kotuva litt ekstra krydder.
Kotuva er 977 meter, med god utsikt til blant annet Tuva, Rondane og andre nær liggende topper. Du kan også se ned til Skvaldra hyttefelt og lignende. Egentlig skal ruta være godt merket fra blant annet Geitbu, og andre steder. Vi fant ikke stien opp, men det gjorde ikke så mye. Med kart i sekken, og godt humør klatret vi oss gjennom forskjellig terreng, fast bestemte på at vi må jo nå en topp da! Man kan jo ikke unngå å treffe på et fjell. Om du hører meg noe omtåket etter en nylig hjernrystelse si nettopp det. Er det lov å titte på kartet.
For dette var egentlig en tur vi ikke skulle gå fordi jeg klarte å få hjernerystelse på morgenen. Kolbein så sau, og ble glad. I gledesrusen traff han tinningen min, med skallen sin. Dunk sa det så lå jeg på bakken og tenkte ikke så mye. Men heller følte at det var steike vondt. Det gikk jo bra. Men jeg var fast bestemt at jeg skulle opp på den toppen. Det var nok ikke så lurt, for jeg ble veldig dårlig utover dagen.
Turen der i mot var veldig fin. Kotuva var utrolig vakker. Jeg har kjempe lyst til å gå flere turer i området der. Jeg vil gjerne se alle toppene som ligger rundt. Det eneste som manglet var flokkene med reinsdyr som en gang beveget seg over toppene..
Mai er sterkt kryddret med rødedager. Jeg våknet halv ti, det var lenge siden jeg hadde sovet så lenge. Jeg visste det var noe jeg skulle denne dagen. Men hva? Sakte kom jeg til meg selv, mens jeg hørte labber tråkke rundt senga. Så dukket det opp et hundefjes over dyne kanten og slikket meg i ansiktet. Å ja vi skal på tur.
Jeg klattrer ut av senga og dro på meg gårsdagens sokker og griper etter stilongensen. Løper inn å skrur på vannkokeren og slår på panna. Det kan liksom ikke gå fort nok!
Men vi rakk det og vi kom oss til Ullevålseter og tibake til Låkeberget med fire ekstra turkompiser.
hjortehjerte 