Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Elg i solnedgang

Eller elg som sover i vannkanten er vel mer korrekt.

Tror dere må klikke på bildet for å se elgene ordentlig.

Uken gikk kjempe fort. Bare løp av sted med hundelufting og noe frilansoppdrag. Det var bikkjekaldt store deler av uka, så både jeg og hundeluftingsbikkjene hadde på oss litt mer klær enn vanlig. Vi gikk mye oppe i en av skogene hvor man omtrent klattrer oppover skrentene. Vi var også et sted litt lengere unna og gikk til en kjempe fin utsiktsplass. Jeg koser meg på jobb 🙂

I helga har snørekjøring med to-spann stått på menyen. Vi hadde første turen i lørdag oppe i Maridalen på et jorde. De var imponerende flinke begge to. Maursluker’n er jo super rutinert så hun satte Kolbein på plass. Gode å slitne etter turen fikk vi plutselig øye på to elger som koste seg i kanten av Maridalsvannet, og et rådyr som hoppet glad å fornøyd over veien. Jeg ble så glad. Så jeg måtte klatre innover snøen opp til knærne omtrent innover jordet for å ta bilde av elgene. Frossen på hendene og skjelvende stottret jeg innover… Men dette var så langt jeg kunne komme for elgen hadde meg i oppsyn. Hadde jeg hatt et zoom objektiv med meg så hadde det blitt bra. Meeeeeeeeen det drasset jeg ikke med meg. Neste gang.

Så ble det søndag, så da pakket vi bilen igjen, og tok med oss Junior på skitur. I dag var han 2,5 år og sto på ski for første gang. Usikker på om han skjønnte så mye av det. Men han prøvde seg frem og var veldig flink. Jeg snørekjørte hundene som egentlig var mye mer kjeltringaktige i dag. Men det gikk da unna. I dag så vi to rådyr som hoppet innover skogen. Forskjellen var at bikkjene så dem, så de ble altfor gira av det der. De fikk lyst til å ta et jaffs hver og bli mette tror jeg. Vi dro hjem å spiste pannekaker og drakk kakao. Så tittet jeg og Mikke på Emil i Lønneberget mens Junior lekte med dupplo.

Kjempe fin helg, så kan bare uka starte 🙂

 

 

 

 

Jeg har også fotografert Theodor denne uka her. Hvis noen flere vil ha portretter av bikkjene sine, så trenger jeg mer portofolie fyll. Bare ta kontakt 🙂

 

 

 

Så var det mandag…

Så var det mandag etter en kald helg. Det ser ikke ut til at kulden kommer til å gå over med det første, i dag var det isende kaldt og snø ute. Til tross for kulden, så har jeg tilbragt store deler av helgen utendørs, med blant annet litt tospann trekk av dekk(det rimte, prøv å si det fort!), og snørekjøring.

Øyvind, Kolbein, Maursluker’n og jeg snørekjørte helt til Nittedal. Du kan jo tenke deg hvor overrasket vi ble da vi oppdaget at vi var i Nittedal. Vi hadde forventet at sporet gikk rundt og at vi kom til å ende opp igjen der vi startet. Det gjorde vi da altså ikke. Vi var kjempe heldige med strålende sol og isende kulde, den type kulde som gjør at du får problemer med å snakke fordi haka har dovna bort. Utrolig deilig! (ja jeg passer på smøre meg, så ikke frostskaden i ansiktet blir større). Øyvind lager utrolig god kaffe, og hadde med seg en termos så vi campa litt i løypa. Ikke så veldig lang pause siden det var så kaldt å stå stille. Jeg vet ikke hva som er kaldest, så stille eller suse avgårde i løypene? Men det er mest morro å suse av gårde! Kjempe morro er det, vi var helt satt ut over hvor heldige vi er som kan gjøre dette, og bor i Norge. Det var litt mye glorifisering av vær, land, kaffe og ski. Men sånn er det vel når man blir høy på livet?!

M og jeg våknet opp til isroser på vinduet og iskald bil i dag, men Gamle Ørn er traus og starter for det. Jeg suste av gårde med store votter og masse innpakning til Huneland og sammlet troppene. Det var mye dekken på de firbeinte i dag, som seg hør og bør i sånn kulde. Så gikk vi en herlig tur opp i skogen. Hundene lekte og koste seg fælt i dag. Bare noen pauser for pinnegnaging, resten var leking. Jeg fikk sett på litt utrolig utsikt over Hundelund og så begynnte det å snø! Det er alltids så koslig når snøen daler, spesielt når man er i skogen og går på små trange stier opp skrenter.

Når jeg kom hjem slapp jeg bikkjene ut på fotballbana så de fikk lekt og strekkt litt på beina. Det så omtrent sånn her ut:

skē-jȯr-iŋ

Mens Mikkel Rev sov sin velfortjente dype søvn til langt ut på dagen, satt jeg og Øyvind på kafe og plottet skitur. Planen var å gå til uka, men det ble for fristende og legge ut på tur i dag. Så da pakket vi sekken, og selet Kolbein og la på tur.

Det var dessverre ikke så enkelt som vi hadde tenkt, og kanskje en smule ambisiøst med en ikke helt trent trekk hund.  Etter hele tre meter lå jeg padde flat i grøfte kanten med en hyper hund som forsøkte å trekke meg langt innover skogen. Snø i underbuksa og ekkel kald snø inne i votten. Vel man gir seg vel ikke der? Øyvind tok over Kolbein mens jeg forsøkte å få litt oversikt over hva som var opp og ned på verden. Men til ingen forskrekkelse hadde Kolbein tatt med seg Øyvind slenge etter langt innover løypa. Så da var det bare på forsøke å henge på. Jeg tok igjen over Kolbein mens en forskrekket Øyvind fikk summet seg. Kolbein og jeg hadde en veldig lang og bra periode innover skogen der, inntil jeg endte i en busk, og revurderte hele skituren. Men igjen vi fortsatte og fikk litt oversikt over det vi holdt på med. Etter hvert var han riktig så flink, og jeg fikk litt mer oversikt over akkurat hva vi må trene på.

Jeg tror det blir mye gåing i trekksele og trening på høyre, venstre, bak og rygge. Han viser stort talent(ikke at det er så overraskende) men vi blir nok et perfekt team etter hvert altså. Selvfølgelig følte jeg at vi har en gigantisk oppgave forann oss når en veltrent Sibirsk Husky tispe galant løp forbi oss med sin glade skiløper venn. Kolbein var forelsket ved første blikk.

Kolbein trett etter gårsdagens skitur

Det var is i løypene, og veldig glatt!

Kolbein fornøyd etter dagens skitur

Øyvind måtte låne Mikkel Revs skiutstyr

Fornøyd med dagens tur

Amorphous ice is an ice lacking crystal structure.

I går våknet vi opp til et teppe av hvit vakker snø igjen, endelig tenkte jeg nå blir det vinter. Videre hadde jeg og Mikro Midas en dialog om hvor mange mennesker som kom til å brekke lårhalsen den dagen. Tappert gikk jeg ut og møtte kulde og snø med et mål for øyet, morgen kaffe med Øyvind på Bakeriet borte i gata. Ute av minnet var dialogen tidligere på morgenen angående faren ved is med snø på. Det minnet litt om en livsfarlig brødskive, du ser ikke isen den farlige ingredientsen på grunn av all den hærlige snøen på toppen. Så der gikk jeg og tenkte på hva denne uken vil bringe, og helt plutselig var jeg airborne, og så uten at jeg fikk det med meg var jeg mørbanka. Jeg lå på bakken og tenkte for meg selv «der gikk vel lårhalsen, nei jeg er kanskje litt ung for det?» .

Ingen var i nærheten, og jeg lå der og forsøkte å rekke veska mi, mens jeg filosoferte litt over hvor vidt jeg var hel eller ikke. Til slutt fikk jeg krøket meg opp og slept meg bort på bakeriet. Jeg var dekket av et lag snø, og håret sto til værs som Cruella Deville. Men sjeldent har en kvinne vært mer bestemt på å få helt i seg litt Håndrullet Jasmine te, og lese avisen. Øyvind spøker som vanlig: «Kanskje vi skal gå et annet sted, det ser ut som du kan skremme barna», etter fulgt av en litt beklemmt latter. Vel vel, jeg fikk ristet av meg snøen og rettet på håret, og så helte vi i oss te mens han funderte videre på sitt prosjekt Pinnekjøtt og gryter.

På vei hjem forsto jeg at om man ikke kan gå, så burde man kanskje på legevakta? Jeg drøftet situasjonen med min Mor, og så reiste jeg på legevakta med gåstøtte av Mikro Midas. Det satt et helt hav av mennesker med vondt både her og der etter fall. Noen med blodige panner, og andre med haltende bein. Det var faktisk nesten  ikke sitte plasser der inne, så isen og snøen har virkelig gjort bakken utrygg. Etter en kort konsultasjon så ble det ble krykker, og beskjed om å komme tilbake om det ble værre eller ikke ga seg. Jeg tror jeg må skrive en egen post om mine krykkeopplevelser en annen gang, det fortjener et eget kapitell. Men alt i alt jeg har det bra, jeg har vondt både her og der, men jeg sitter sammen, og forventer at hevelsen i hofta går ned etter hvert. Jeg er heldig som ikke slo hodet mitt, og ikke knakk noe.

Jeg har vel forstått at Dr Martens sko ikke burde brukes på is. Det er omtrent som skøyter.