Team Overraskende Bra?

Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.

Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.

Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når  vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?

Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.

Snø, og så der

Plutselig dumpet det ned store mengder snø på gårdsplassen. Helt nydelig. Men så kom varmen, og så ble det kaldt, og så kom varmen igjen. Kong Vinter har bydd på utfordringer i år, og vi har ikke fått trent så mye som vi vil.

Men vi har fått kjørt opp en løype her hjemme, og så svisjer vi igjennom den når det passer. Vi prøver å komme oss i form til løp i slutten av måneden, og har måtte kutte ned på hva vi ønsket å opp nå, og dermed kjøre en kortere distanse. Men vi er i hvertfall i sånn passelig form. Så nå krysser vi fingra for litt mer stabilt vær en stund fremover..

Så ble det litt vinter igjen da..

Jeg tror kanskje vi har den fineste hagen i verden.

Utsikten fra stuevinduet i solnedgangen..

Etter å ha stabblet ved, fikk hundene suse av gårde med Mikke og Junior på rattkjelke i dag. Snøen ser nok litt tykkere ut enn den er, men morro var det visst for alle fire uansett. Den eneste det ikke var så gøy for er Tina som måtte vente til de var ferdig før hun fikk sluppet ut litt damp. Vi tøffet en liten strekke på rattkjelke hun og jeg. Det var hun lykkelig for. Tina kan begynne å trene som vanlig på lørdag/søndag om vi vil. Alt av sting er tatt, og hun virker helt fin igjen. Nå er det bare å følge med som en ørn på om hun holder seg frisk.

I dag har vi feiret liksom jul med Junior, den avsluttet vi fint med omgangssyke begge to. Men jul ble det uansett.

Pulk, snø og et par ski

Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.

På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.

Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.

Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.

Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.

Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».

Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.

Skollalaya

Vi kick startet ferien vår med en hyttetur til Skolla med bikkjene. Vi hadde egentlig håpet på en aktiv ferie med fjellturer, fisking og masse annet, men det ble ikke som vi hadde tenkt da det hviler en liten forbannelse over hytta. Denne gangen var det Vesla som ble bitt av en slem huggorm oppe på Helgetjernvorda når vi skulle på lang tur. Turen ble avsluttet da hun fallt sammen for oss, og måtte bæres ned fra fjellet, og kjøres til behandling på Lillehammer. Hun klarte seg så tøff som hun er, og ble utskrevet av  intensiven dagen etter.

Resten av hytteturen ble tilbrakt på terrassen med beina på bordet. Vi fikk jo også litt besøk mens vi var der oppe, blant annet Birk så sitt snitt til å komme innom å snuse litt rundt. Han er ikke så veldig kravstor av seg, og nøt litt kvelds sol.

Men vi må nok jobbe litt med å få ulykkestatistikken ned på hytta, og trivselsstatistikken opp.

 

 

Koia til Dyresen

 

 

 

 

 

 

 

Michael, Kolbein, Vesla og jeg reiste ned å tilbrakte en natt i Koia til Dyresen.

Skal det være en fiskedram?

 

 

Øyvind er kanskje en av de få jeg kjenner som faktisk drar opp en flaske whiskey rundt et bål. Ikke på lommelerke men hele flasken. Han er også en av de jeg kjenner som insisterer på «fiskedram», og mener helt klart at om man skal på fiske tur så må den være til stede. Han vil også dra med seg jungelkjeks og annet snacks. Så når han hadde whiskey, jungelkjeks, brødskiver, termos med kaffe, og jeg hadde på plass lasagne(eller var det taco?). turmisk, kaffe og mintsjokolade da kom vi til konklusjonen, vi må være hedonister.

 

 

 

 

 

 

Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂