Godt Nyttår

«Team Dårlig Form» ute på en liten nyttårs strekk på jordet. Nå er vi klare for det nye året og utfordringene det vil bringe.
Håper alle lesere, venner, familie og bekjente får et strålende nytt år!

Hilsen alle to og firbeinte i polkadott huset

Hyttetur med 4 spann – Del 2

Kolbein, Mikke og Tin Tin venter på oss mens jeg ordner sekken.

På dag to av ekspedisjonen bestemte vi oss for en skitur fra hytta, over Geitbu og innover til Godlidalshytta. Tanken var at vi vel fremme kunne bestemme oss for om vi ville gå lengere eller ikke. Siden vi hadde med oss en utrent Mikke, og en kvalp snudde vi vel fremme. Vi skulle egentlig av sted med sleden, men et lite uhell med den kvelden før gjorde at vi besteme oss for ski. Noe som var like bra, en kjempe deilig følelse og rase innover fjellet på dårlig smørte ski. Jeg var bare smil! Bare smil! Kolbein også, bare å se på bildet ovenfor.

Du vet du driver med hundekjøring når arbeidshansker er første valget til skitur…

Vel fremme ved DNT-hytta var det duket for vann og eple 🙂

 

Sledetur i Jeppedalen

 

Det er ikke så ofte jeg tar bilder når jeg er ute med sleden og hundene. Det er mer enn nok å holde orden på 4 til 8 ferdig lada alaska huskyer som hopper og rykker i lina, klare for å beine av gårde så snøen spruter bak dem.

Men her om dagen var Vilde (Kolbeins favorittperson i hele verden) med, og da passet det å ta med kamera og snappe noen bilder av gjengen.

Victoria og Balder er litt kjærster

Bernhard – Utrolig koslig herre som er til salgs da han har avsluttet løpskarrieren sin. Klikk på link for mer informasjon.

Seiko er ikke så glad i å bli fotografert. Kolbein klovner som vanlig.

Den siste tiden..

 

 

 

 

 

 

 

Siden Vesla gikk bort fra oss i desember har jeg slitt veldig med å finne motivasjonen for å trene hunder eller kose meg på tur. Det meste har føltes som et stort svik til bestevennen min. Men på et tidspunkt må livet gå videre, og hun må bli et godt minne. Ikke en torn i siden.

Så jeg har fortsatt å trene hundene, kose meg på tur og fortsatt med livet. Det blir litt enklere hver dag. Bildene ovenfor er fra Vikerfjell løpet hvor jeg var og hjalp til med noen hunder, og beskuet. Det var kjempe fint der, og det fristet med en skitur mens løpet på gikk. Men skiene og hundene var ikke med. Bedre lykke neste gang.

Jeg har vært på noen skiturer med Kolbein, og mang en sledetur med mine og andres hunder i hele vinter. Det har vært kjempe hærlig.

 

 

Neste stopp Kriksfjell

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å dra på hytta uten å rekke ølsalget har blitt en sport. De fleste bryr seg kanskje ikke så mye om slikt eller ville planlagt litt bedre. Dette var tohundreogtrettiente gang hvor Øyvind ikke rekker ølsalget. Problemet denne gangen var kartlesing og parkering. Det finnes nemlig ikke butikker mellom Oslo og Gammel Skolla. Men fortvilelsen ble helbredet av en tur til Sjusøen dagen etter, og med denne turen til Sjusjøen fulgte også en gå tur til Kriksfjell.

Vi velger stadig fjellturer ut fra hvilke navn på kartet som fascinerer oss mest. Så annalyserer vi kartet for å se om terrenget er ok, og høyden. Er fint om det er en liten utfordring å nå toppen. Denne turen til Kriksfjell kunne vært mye lengere om vi hadde tatt med et par andre topper i nærheten i tillegg. Men vi droppa det siden to av oss ikke var i toppform.

Kjempe fin tur, og det kan se ut som det ble årets siste topptur. Men vi får se, kanskje det blir flere utover..

Skollalaya

Vi kick startet ferien vår med en hyttetur til Skolla med bikkjene. Vi hadde egentlig håpet på en aktiv ferie med fjellturer, fisking og masse annet, men det ble ikke som vi hadde tenkt da det hviler en liten forbannelse over hytta. Denne gangen var det Vesla som ble bitt av en slem huggorm oppe på Helgetjernvorda når vi skulle på lang tur. Turen ble avsluttet da hun fallt sammen for oss, og måtte bæres ned fra fjellet, og kjøres til behandling på Lillehammer. Hun klarte seg så tøff som hun er, og ble utskrevet av  intensiven dagen etter.

Resten av hytteturen ble tilbrakt på terrassen med beina på bordet. Vi fikk jo også litt besøk mens vi var der oppe, blant annet Birk så sitt snitt til å komme innom å snuse litt rundt. Han er ikke så veldig kravstor av seg, og nøt litt kvelds sol.

Men vi må nok jobbe litt med å få ulykkestatistikken ned på hytta, og trivselsstatistikken opp.

 

 

Koia til Dyresen

 

 

 

 

 

 

 

Michael, Kolbein, Vesla og jeg reiste ned å tilbrakte en natt i Koia til Dyresen.

Kotuva

Det er kjempe morsomt å si Kotuva med litt sånn samisk aksent. Gjerne fort. Når vi tittet på kartet, så kunne vi ikke helt forstå hvordan man skulle si det, hvor ligger tyngden? Hvor fort? Hva betyr det? Det var mange spørsmål i lufta, og vi diskuterte det over frokost. Vi kom frem til at Hedmarksdialekten kunne gi Kotuva litt ekstra krydder.

Kotuva er 977 meter, med god utsikt til blant annet Tuva, Rondane og andre nær liggende topper. Du kan også se ned til Skvaldra hyttefelt og lignende. Egentlig skal ruta være godt merket fra blant annet Geitbu, og andre steder. Vi fant ikke stien opp, men det gjorde ikke så mye. Med kart i sekken, og godt humør klatret vi oss gjennom forskjellig terreng, fast bestemte på at vi må jo nå en topp da! Man kan jo ikke unngå å treffe på et fjell. Om du hører meg noe omtåket etter en nylig hjernrystelse si nettopp det. Er det lov å titte på kartet.

For dette var egentlig en tur vi ikke skulle gå fordi jeg klarte å få hjernerystelse på morgenen. Kolbein så sau, og ble glad. I gledesrusen traff han tinningen min, med skallen sin. Dunk sa det så lå jeg på bakken og tenkte ikke så mye. Men heller følte at det var steike vondt. Det gikk jo bra. Men jeg var fast bestemt at jeg skulle opp på den toppen. Det var nok ikke så lurt, for jeg ble veldig dårlig utover dagen.

Turen der i mot var veldig fin. Kotuva var utrolig vakker. Jeg har kjempe lyst til å gå flere turer i området der. Jeg vil gjerne se alle toppene som ligger rundt. Det eneste som manglet var flokkene med reinsdyr som en gang beveget seg over toppene..

 

 

 

 

 

Hammeren – Horndalskulpen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Liten gå tur til Horndalskulpen med Øyvind og Bjørnar. Kolbein har fått et kutt i beinet, så han har vært ute av trening i snart to uker. Stakkars liten er ikke i så godt humør. Den turen her lettet i hvertfall humøret hans litt..

1 mai

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk fra Brekke til Brekke første mai. Den korteste turen vi kan huske å ha gått. Men noen ganger er det bare koslig

å gå en kort tur og bare hygge rundt et bål.