Godt Nyttår

«Team Dårlig Form» ute på en liten nyttårs strekk på jordet. Nå er vi klare for det nye året og utfordringene det vil bringe.
Håper alle lesere, venner, familie og bekjente får et strålende nytt år!

Hilsen alle to og firbeinte i polkadott huset

Hyttetur med 4 spann – Del 2

Kolbein, Mikke og Tin Tin venter på oss mens jeg ordner sekken.

På dag to av ekspedisjonen bestemte vi oss for en skitur fra hytta, over Geitbu og innover til Godlidalshytta. Tanken var at vi vel fremme kunne bestemme oss for om vi ville gå lengere eller ikke. Siden vi hadde med oss en utrent Mikke, og en kvalp snudde vi vel fremme. Vi skulle egentlig av sted med sleden, men et lite uhell med den kvelden før gjorde at vi besteme oss for ski. Noe som var like bra, en kjempe deilig følelse og rase innover fjellet på dårlig smørte ski. Jeg var bare smil! Bare smil! Kolbein også, bare å se på bildet ovenfor.

Du vet du driver med hundekjøring når arbeidshansker er første valget til skitur…

Vel fremme ved DNT-hytta var det duket for vann og eple 🙂

 

Neste stopp Kriksfjell

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å dra på hytta uten å rekke ølsalget har blitt en sport. De fleste bryr seg kanskje ikke så mye om slikt eller ville planlagt litt bedre. Dette var tohundreogtrettiente gang hvor Øyvind ikke rekker ølsalget. Problemet denne gangen var kartlesing og parkering. Det finnes nemlig ikke butikker mellom Oslo og Gammel Skolla. Men fortvilelsen ble helbredet av en tur til Sjusøen dagen etter, og med denne turen til Sjusjøen fulgte også en gå tur til Kriksfjell.

Vi velger stadig fjellturer ut fra hvilke navn på kartet som fascinerer oss mest. Så annalyserer vi kartet for å se om terrenget er ok, og høyden. Er fint om det er en liten utfordring å nå toppen. Denne turen til Kriksfjell kunne vært mye lengere om vi hadde tatt med et par andre topper i nærheten i tillegg. Men vi droppa det siden to av oss ikke var i toppform.

Kjempe fin tur, og det kan se ut som det ble årets siste topptur. Men vi får se, kanskje det blir flere utover..

Nattbad

 

 

 

 

Hundene fikk nattbade på Skollfjellet.

Skollalaya

Vi kick startet ferien vår med en hyttetur til Skolla med bikkjene. Vi hadde egentlig håpet på en aktiv ferie med fjellturer, fisking og masse annet, men det ble ikke som vi hadde tenkt da det hviler en liten forbannelse over hytta. Denne gangen var det Vesla som ble bitt av en slem huggorm oppe på Helgetjernvorda når vi skulle på lang tur. Turen ble avsluttet da hun fallt sammen for oss, og måtte bæres ned fra fjellet, og kjøres til behandling på Lillehammer. Hun klarte seg så tøff som hun er, og ble utskrevet av  intensiven dagen etter.

Resten av hytteturen ble tilbrakt på terrassen med beina på bordet. Vi fikk jo også litt besøk mens vi var der oppe, blant annet Birk så sitt snitt til å komme innom å snuse litt rundt. Han er ikke så veldig kravstor av seg, og nøt litt kvelds sol.

Men vi må nok jobbe litt med å få ulykkestatistikken ned på hytta, og trivselsstatistikken opp.

 

 

En liten tur til Skollalaya

 

 

 

 

 

En liten hyttetur med trening av bikkjene på fjellet. Fin været kom når vi dro, men samme det, det er alltid fint på hytta. Ikke noe er som å sitte der med en kopp te og fyre på peisen.

 

Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hektiske uker og høstsol

Det er dessverre en stund siden jeg har blogget. Men ukene har løpt fra meg etter vi kom hjem fra Gdansk. Vi hadde en helt utrolig herlig uke, og så nødvendig avslapping at jeg synes det var vanskelig å komme tilbake til hverdagslivet. Helt plutselig skulle jeg gå raskt, gjøre mange ting og sette i gang. Men jeg var fortsatt i feriemodus, og ville helst bare lese bok på en side cafe i på Piwna gaten med Gert Nygårdshaug hatten min. Dessverre måtte jeg gjøre helt andre ting, som ikke var så veldig  ille heller egentlig. Heller ganske bra. For det har skjedd masse bra ting siden vi kom hjem, og solen er på min side hele veien. Nesten da, må dele litt sol med andre også.

Men nå skal vi tilbake i tid til sommerens hyttetur. Dessverre ønsket vi flere turer dit i sommervarmen, men tiden strekker jo aldri helt til som man ønsker. Vi fikk i hvertfall en fin tur til de dype skoger i øsende regnvær. Men det er utrolig koslig å fyre på peisen og sitte inne i varmen og høre på regnet som trommer på taket. Kolbein klaget i hvertfall ikke over å få stå ute i line og gallopere fra en side av tunet, hoppe over noen busker og plaske rett ut i myra. Dette gjorde han et par hundre ganger og satt fast halvparten av tiden i trær. Kronen på helgen til Kolbein var nok å møte et av sine familiemedlemer. Antakelig et godt stykke ut i, men som lignet han veldig. Søt pelspike i hvertfall. Ellers var vi oppe over tregrensen og ned bak tregrensen, hilste på noen sauer og hadde det veldig fint.

Här är brev från älsklingsgrabben

Det er ikke den enkleste saken og dra noe sted, ta en ferie etc når man har en hund. De fleste kjenner seg vel igjen i det? Kolbein er liksom ikke typen som folk sloss om å få passe heller. Han gjør litt mer ut av seg en hygge kompisen Birk. Birk krangler folk gjerne om å passe, eller låner for se fotballkamp og spise popcorn med.

Så hva gjør vi med Kolbein da? Jo vi tester ut mulighetene for å han på kennel. Første kennelen satte tårer i øynene på oss alle tre. Hadde Kolbein kunne ringt hjem så hadde han gjort det egen hendig. Synes jeg hører han ule i andre enden av en telefon og hikste litt på toppen. Så AC hentet han og lærte han kunster alle husky’r må kunne(komme seg ut av biler, elektriske vinduer, og klatre over gjerder)., og han fikk kose seg med bading og masse morro i stedet. Men det funket jo ikke med kennelen, og vi måtte finne en annen løsning.

En hund i omgangskretsen vår går i barnehage på dagtid og elsker det. Vår kjære Kolbein er dessverre ikke materiale for hundehage konseptet(tror kanskje han hadde gjort det om til sin lille bølle arme og de alle hadde havnet på skråplanet), men de har en egen løsning på kennel. Da er hundene i pensjon hjemme hos dem, og koser seg der. De er også med litt rundt og virkelig nyter livet. Kolbein har så langt gjort det bra der og vi har bare fått posetive tilbakemeldinger.Vi gleder oss sånn til han kommer hjem i morgen og lurer på hvordan han har det når han kommer hjem.

Om dette var suksess (som vi krysser fingerene for), blir det faktisk en ferietur på oss i sommer. Det hadde jo ikke skadet det 😉

Tittelen er fra Cornelis Vreeswijks Brev Från Kolonien