Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.
Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.
Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?
Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.
hjortehjerte 