Team Overraskende Bra?

20150125-081020

20150125-02-1020

20150125-03-102020150125-01-1020

20150125-04-1020

20150125-05-1020 20150125-06-1020

20150125-071020

Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.

Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.

Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når  vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?

Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.

Reklamer

Hyttetur med 4 spann – Del 2

14hyttetur

Kolbein, Mikke og Tin Tin venter på oss mens jeg ordner sekken.

På dag to av ekspedisjonen bestemte vi oss for en skitur fra hytta, over Geitbu og innover til Godlidalshytta. Tanken var at vi vel fremme kunne bestemme oss for om vi ville gå lengere eller ikke. Siden vi hadde med oss en utrent Mikke, og en kvalp snudde vi vel fremme. Vi skulle egentlig av sted med sleden, men et lite uhell med den kvelden før gjorde at vi besteme oss for ski. Noe som var like bra, en kjempe deilig følelse og rase innover fjellet på dårlig smørte ski. Jeg var bare smil! Bare smil! Kolbein også, bare å se på bildet ovenfor.

15hyttetur

17hyttetur

16hyttetur 18hyttetur

20hyttetur

Du vet du driver med hundekjøring når arbeidshansker er første valget til skitur…

21hyttetur

Vel fremme ved DNT-hytta var det duket for vann og eple 🙂

 

Sledetur i Jeppedalen

 

Det er ikke så ofte jeg tar bilder når jeg er ute med sleden og hundene. Det er mer enn nok å holde orden på 4 til 8 ferdig lada alaska huskyer som hopper og rykker i lina, klare for å beine av gårde så snøen spruter bak dem.

Men her om dagen var Vilde (Kolbeins favorittperson i hele verden) med, og da passet det å ta med kamera og snappe noen bilder av gjengen.

jeppedalen 020414-01

Victoria og Balder er litt kjærster

jeppedalen 020414-02

Bernhard – Utrolig koslig herre som er til salgs da han har avsluttet løpskarrieren sin. Klikk på link for mer informasjon.

jeppedalen 020414-03

Seiko er ikke så glad i å bli fotografert. Kolbein klovner som vanlig.

Den siste tiden..

vikerfjell05

 

vikerfjell07

 

vikerfjell08

 

vikerfjell01

 

vikerfjell02

 

vikerfjell03

 

vikerfjell04

 

vikerfjell06

Siden Vesla gikk bort fra oss i desember har jeg slitt veldig med å finne motivasjonen for å trene hunder eller kose meg på tur. Det meste har føltes som et stort svik til bestevennen min. Men på et tidspunkt må livet gå videre, og hun må bli et godt minne. Ikke en torn i siden.

Så jeg har fortsatt å trene hundene, kose meg på tur og fortsatt med livet. Det blir litt enklere hver dag. Bildene ovenfor er fra Vikerfjell løpet hvor jeg var og hjalp til med noen hunder, og beskuet. Det var kjempe fint der, og det fristet med en skitur mens løpet på gikk. Men skiene og hundene var ikke med. Bedre lykke neste gang.

Jeg har vært på noen skiturer med Kolbein, og mang en sledetur med mine og andres hunder i hele vinter. Det har vært kjempe hærlig.

kolbein01

 

skitur02

 

spannjeppedalen01

Unntakstilstand

 

Hele den høsten her har vært preget av uheldige hendelser. Det ene etter det andre har rullet inn på teppet. Bilen har gått i stykker, pappa har vært inn og ut av sykehus og blitt stadig dårligere, masse små ting har gått på tverke, nye bilen er det noe galt med etc etc. Jeg kunne fortsatt og gått i detalj på ting som har skjedd, men det er ikke noe poeng.

Det hele toppet seg på torsdag når vi mistet Veslaen vår. Hun ble revet bort fra oss altfor tidlig, og altfor brutalt. Jeg orker ikke gå i detalj på det heller, for det smerter for mye å snakke om. Dagene er tomme, hjerte er tomt, og det hele arter seg som en fantom smerte. Det er det beste ordet jeg har funnet for å beskrive følelsen.

Så nå har jeg erklært unntakstilstand. Jeg er lei av å høre torden i hodet.

20131123-04800

 

20131123-03

Neste stopp Kriksfjell

 

okt03800

 

okt04800

 

okt05800

 

okt06800

 

okt07800

 

okt08800

 

okt09800

 

okt10800

 

okt11800

 

okt12800

 

okt13800

 

okt14800

 

 

Å dra på hytta uten å rekke ølsalget har blitt en sport. De fleste bryr seg kanskje ikke så mye om slikt eller ville planlagt litt bedre. Dette var tohundreogtrettiente gang hvor Øyvind ikke rekker ølsalget. Problemet denne gangen var kartlesing og parkering. Det finnes nemlig ikke butikker mellom Oslo og Gammel Skolla. Men fortvilelsen ble helbredet av en tur til Sjusøen dagen etter, og med denne turen til Sjusjøen fulgte også en gå tur til Kriksfjell.

Vi velger stadig fjellturer ut fra hvilke navn på kartet som fascinerer oss mest. Så annalyserer vi kartet for å se om terrenget er ok, og høyden. Er fint om det er en liten utfordring å nå toppen. Denne turen til Kriksfjell kunne vært mye lengere om vi hadde tatt med et par andre topper i nærheten i tillegg. Men vi droppa det siden to av oss ikke var i toppform.

Kjempe fin tur, og det kan se ut som det ble årets siste topptur. Men vi får se, kanskje det blir flere utover..