Nå har vi hatt omgangssyke hele uken, både jeg og Mikke. Hundene har derfor hatt en veldig stille uke, og lite aktivitet. I går fikk Kolbein løpe på jordet, løs. Dette er andre gang på to år han får lov til å nyte litt frihet. Han ble veldig begeistret og fornøyd. Victoria har fått gå tur i bånd, og Tina har jo som oppgave å løpe løs ute hele tiden så hun er stort sett fornøyd. Med mindre jeg kler henne opp i Michaels dressskjorte og tar bilder av henne. Da blir hun muggen veldig raskt.
Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.
Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.
Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?
Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.
Plutselig dumpet det ned store mengder snø på gårdsplassen. Helt nydelig. Men så kom varmen, og så ble det kaldt, og så kom varmen igjen. Kong Vinter har bydd på utfordringer i år, og vi har ikke fått trent så mye som vi vil.
Men vi har fått kjørt opp en løype her hjemme, og så svisjer vi igjennom den når det passer. Vi prøver å komme oss i form til løp i slutten av måneden, og har måtte kutte ned på hva vi ønsket å opp nå, og dermed kjøre en kortere distanse. Men vi er i hvertfall i sånn passelig form. Så nå krysser vi fingra for litt mer stabilt vær en stund fremover..
«Team Dårlig Form» ute på en liten nyttårs strekk på jordet. Nå er vi klare for det nye året og utfordringene det vil bringe.
Håper alle lesere, venner, familie og bekjente får et strålende nytt år!
Hilsen alle to og firbeinte i polkadott huset
Jeg tror kanskje vi har den fineste hagen i verden.
Utsikten fra stuevinduet i solnedgangen..
Etter å ha stabblet ved, fikk hundene suse av gårde med Mikke og Junior på rattkjelke i dag. Snøen ser nok litt tykkere ut enn den er, men morro var det visst for alle fire uansett. Den eneste det ikke var så gøy for er Tina som måtte vente til de var ferdig før hun fikk sluppet ut litt damp. Vi tøffet en liten strekke på rattkjelke hun og jeg. Det var hun lykkelig for. Tina kan begynne å trene som vanlig på lørdag/søndag om vi vil. Alt av sting er tatt, og hun virker helt fin igjen. Nå er det bare å følge med som en ørn på om hun holder seg frisk.
I dag har vi feiret liksom jul med Junior, den avsluttet vi fint med omgangssyke begge to. Men jul ble det uansett.
Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.
På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.
Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.
Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.
Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.
Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».
Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.
«Hvor skal vi gå i morgen da?» «Elbrus? Matterhorne? K2? Mont Blanc?» «Mellomkollen kanskje?»
Vi nådde Mellomkollen under tvil i dag, i tykk tåke, regnvær, gjørme og med lav moral. Men når man står der på det høyeste punktet i stri regn og stirrer inn i den tykke tåka som flyr forbi, akkurat der hvor utsikten over hele Oslo skulle vært, da blir man bare tvers igjennom lykkelig. Da er det helt greit å vite at man skal gå hele veien tilbake i mørten.
Vi klatret mer enn vi gikk oppover, hvert steg var en liten bragd. Det er tungt å gå sånn oppover med sekk på ryggen og klissvåte sko. Jeg tenkte ikke skikkelig igjennom fottøyet, og bærer tydelig preg av å ikke vært på ordentlig tur på lenge. Jeg tror kanskje ikke jeg har fjellsko lenger en gang. Vi nærmer oss toppen nå tenker jeg. Vi går der og følger med på skiltene 2,5 km står det. Det gjorde det i stad også. Jeg begynner å bli mistenksom, og lurer litt på om vi kan ha gått feil. Det dukker liksom aldri opp noen topp. Skalljakka er iskald av regnet, og det surkler i skoa. Vi stopper og drikker litt te, og vurderer å bare snu.
Michael og Øyvind kommer masjerende forbi oss og mener vi må være der snart nå. Kanskje fem minutter sier de. Vi går med på å gå fem minutter til, bare for å ha gjort det. Akkurat nå bryr jeg meg ikke så mye om toppen. Øyvind minner meg på hvilken følelse det vil gi å nå målet, hvordan det var da vi kom oss opp på Kotuva i fjor sommer til tross for hjernerystelse og en litt betenkelig kartlesing.
Så ser vi den der i tåka, den store steintoppen som ligger der. Stor majestetisk og glinsende i regnet. Vi er er faktisk fremme, nå er det bare å klatre opp og komme oss til det høyeste punktet. For en følelse.
Vi slår oss ned på toppen, og stirrer ut i det hvite tåkehavet. Vi vet at kanskje vi egentlig hadde sett av langt av sted på en klar dag. Øyvind drar opp en termos med varm kaffe, og redda nedstigningen litt. Det gjorde liksom ikke noe om toppen bare var 537 meter. Det er akkurat helt passe det.
På vei ned stien i mørket danser lyset fra hodelykta over steinene og vannet som sildrer nedover. Tåka blåses over stien, og gir en følelse av at vi egentlig er kjempe høyt opp i skyene. Kolbein er lykkelig i dag, han er på tur med gjengen sin og får bære en egen sekk.
Kolbein, Mikke og Tin Tin venter på oss mens jeg ordner sekken.
På dag to av ekspedisjonen bestemte vi oss for en skitur fra hytta, over Geitbu og innover til Godlidalshytta. Tanken var at vi vel fremme kunne bestemme oss for om vi ville gå lengere eller ikke. Siden vi hadde med oss en utrent Mikke, og en kvalp snudde vi vel fremme. Vi skulle egentlig av sted med sleden, men et lite uhell med den kvelden før gjorde at vi besteme oss for ski. Noe som var like bra, en kjempe deilig følelse og rase innover fjellet på dårlig smørte ski. Jeg var bare smil! Bare smil! Kolbein også, bare å se på bildet ovenfor.
Du vet du driver med hundekjøring når arbeidshansker er første valget til skitur…
Vel fremme ved DNT-hytta var det duket for vann og eple 🙂
Et lite forsøk på å måke frem hytta
En kald ettermiddag satte vi oss i bilen og reiste mot Skollalaya. Bilen stappet full med hunder, slede og utstyr på kassa. Endelig skulle vi få en avslappende helg i isødet. Det var snø. Det var enorme mengder snø. Det kjentes ut som det var 50 minus inne i hytta og 14 varme grader ute. Vi fyrte med ved, måkte frem hytta så godt det lot seg gjøre, og koste oss med hunder og skitur. Det var nydelig i fjellet, og vår første vintertur på hytta på mange år.
Kappa i farta.
Rin Tin Tin er ikke helt sikker altså.
Rin Tin Tin og Kappa leker i snøen
Klaustrofobisk på kjøkkenet
Kolbein koser seg
Det er ikke så ofte jeg tar bilder når jeg er ute med sleden og hundene. Det er mer enn nok å holde orden på 4 til 8 ferdig lada alaska huskyer som hopper og rykker i lina, klare for å beine av gårde så snøen spruter bak dem.
Men her om dagen var Vilde (Kolbeins favorittperson i hele verden) med, og da passet det å ta med kamera og snappe noen bilder av gjengen.
Victoria og Balder er litt kjærster
Bernhard – Utrolig koslig herre som er til salgs da han har avsluttet løpskarrieren sin. Klikk på link for mer informasjon.
Seiko er ikke så glad i å bli fotografert. Kolbein klovner som vanlig.
hjortehjerte 