Polfarer nede for telling

I går morges våknet vi av lumske lyder fra Kolbein, først tenkte jeg at han kanskje hadde slaffset dopapir igjen. Kolbein er veldig glad i å spise dopapir, vet ikke helt hva som er greia, men det kan jo være konsistensen som er noe forlokkende?

Kolbein har et ivrig sovehjerte, men våre morgenrutiner er som en på knapp. Så når vi begynner med frokost så begynner Kolbein med yoga øvelsene sine og overvåkning på kjøkkenet. I går skjedde ingen av disse tingene, han bare lå i soffaen og døste. Jeg forsøkte å vekke han opp og få han til å gå litt, men det var uaktuellt. Så la jeg merke til at det skummet og rannt sikkel nedover han på den ene siden. Jeg løftet litt på overleppa hans, og det så ikke bra ut. Han virket heller ikke spesielt oppvakt. Jeg ringte litt rundt, og etter en telefonkonsultasjon fikk vi hastetime på Vet Høgskolen (jeg er så takknemlig, de er helt fantastiske der nede).

Frem med bilen, inn med Kolbein og avsted det bar. Inn på ventekontor, innskriving, vektkontroll, vente tid og kaffe. Så var det vår tur inn. Kolbein er som de fleste kjenner han en vennlig fyr med stor skepsis til det meste. Så en hyggelig mann med briller og hvit frakk kan fremkalle en ganske heftig resignasjon. Hadde Kolbein kunnet hadde han ropt retrett og løpt av sted hylende ut korridorene på klinikken. Men dessverre måtte han faktisk stå der med snuten til skrekken. Etter litt samtale og undersøkelse fant vi kilden til elven som sildret ned Kolbeins hake, det var ikke organsvikt(kryss i taket) eller lammelser i ansiktet(kryss i taket), det var rett og slett en spenne som hadde satt seg fast på begge side av kjeven og gravd seg inn til tannrøttene. Au. I tillegg fant de noe uregelmessig oppe i ganen som er sendt til et labratorium.

Derfor måtte Kolbein stå snute til snute mot enda en frykt, sprøyter. Jeg skjønner han bedre enn de fleste tror. Så etter at han hadde hylt løs og varslet alle på Veterinær Høgskolen og i nabolaget om hvor kjipt det var, så fikk han sove. Han svaiet rundt i fear and loathing stil før han klapp sammen i armene mine.

 

 

 

Etter litt tid og så fikk mannen i den hvite frakken løs både den spenna og tatt noen prøver av ganen, og Kolbein fikk våknet opp igjen. Så noen uker på antibiotika og smertestillende så blir han nok helt bra igjen.

Han er tøff liten fyr.

Nå har jeg ryddet bort alle sekker i gangen, så han har ikke tilgang på flere plast spenner som kan tygges i stykker. Skjønner jo at de knekker godt, men tyggebein er da mye bedre!

 

 

 

Toppsøk

hjortehjerte, stekt hjortehjerte, hjortehjerte oppskrift, steking av hjortehjerte

Ja, det er det folk har søkt på for å komme til antakeligvis andre steder enn bloggen min den siste tiden. Bare de ikke kommer hit for å steke meg så er jeg kjempe fornøyd.

Så til alle dere som har tenkt å steke hjorter i høst:

Vil du virkelig steke det der? Stakkars fine små vakkre dyr!

Hektiske uker og høstsol

Det er dessverre en stund siden jeg har blogget. Men ukene har løpt fra meg etter vi kom hjem fra Gdansk. Vi hadde en helt utrolig herlig uke, og så nødvendig avslapping at jeg synes det var vanskelig å komme tilbake til hverdagslivet. Helt plutselig skulle jeg gå raskt, gjøre mange ting og sette i gang. Men jeg var fortsatt i feriemodus, og ville helst bare lese bok på en side cafe i på Piwna gaten med Gert Nygårdshaug hatten min. Dessverre måtte jeg gjøre helt andre ting, som ikke var så veldig  ille heller egentlig. Heller ganske bra. For det har skjedd masse bra ting siden vi kom hjem, og solen er på min side hele veien. Nesten da, må dele litt sol med andre også.

Men nå skal vi tilbake i tid til sommerens hyttetur. Dessverre ønsket vi flere turer dit i sommervarmen, men tiden strekker jo aldri helt til som man ønsker. Vi fikk i hvertfall en fin tur til de dype skoger i øsende regnvær. Men det er utrolig koslig å fyre på peisen og sitte inne i varmen og høre på regnet som trommer på taket. Kolbein klaget i hvertfall ikke over å få stå ute i line og gallopere fra en side av tunet, hoppe over noen busker og plaske rett ut i myra. Dette gjorde han et par hundre ganger og satt fast halvparten av tiden i trær. Kronen på helgen til Kolbein var nok å møte et av sine familiemedlemer. Antakelig et godt stykke ut i, men som lignet han veldig. Søt pelspike i hvertfall. Ellers var vi oppe over tregrensen og ned bak tregrensen, hilste på noen sauer og hadde det veldig fint.