Neste stopp Kriksfjell

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å dra på hytta uten å rekke ølsalget har blitt en sport. De fleste bryr seg kanskje ikke så mye om slikt eller ville planlagt litt bedre. Dette var tohundreogtrettiente gang hvor Øyvind ikke rekker ølsalget. Problemet denne gangen var kartlesing og parkering. Det finnes nemlig ikke butikker mellom Oslo og Gammel Skolla. Men fortvilelsen ble helbredet av en tur til Sjusøen dagen etter, og med denne turen til Sjusjøen fulgte også en gå tur til Kriksfjell.

Vi velger stadig fjellturer ut fra hvilke navn på kartet som fascinerer oss mest. Så annalyserer vi kartet for å se om terrenget er ok, og høyden. Er fint om det er en liten utfordring å nå toppen. Denne turen til Kriksfjell kunne vært mye lengere om vi hadde tatt med et par andre topper i nærheten i tillegg. Men vi droppa det siden to av oss ikke var i toppform.

Kjempe fin tur, og det kan se ut som det ble årets siste topptur. Men vi får se, kanskje det blir flere utover..

Kotuva

Det er kjempe morsomt å si Kotuva med litt sånn samisk aksent. Gjerne fort. Når vi tittet på kartet, så kunne vi ikke helt forstå hvordan man skulle si det, hvor ligger tyngden? Hvor fort? Hva betyr det? Det var mange spørsmål i lufta, og vi diskuterte det over frokost. Vi kom frem til at Hedmarksdialekten kunne gi Kotuva litt ekstra krydder.

Kotuva er 977 meter, med god utsikt til blant annet Tuva, Rondane og andre nær liggende topper. Du kan også se ned til Skvaldra hyttefelt og lignende. Egentlig skal ruta være godt merket fra blant annet Geitbu, og andre steder. Vi fant ikke stien opp, men det gjorde ikke så mye. Med kart i sekken, og godt humør klatret vi oss gjennom forskjellig terreng, fast bestemte på at vi må jo nå en topp da! Man kan jo ikke unngå å treffe på et fjell. Om du hører meg noe omtåket etter en nylig hjernrystelse si nettopp det. Er det lov å titte på kartet.

For dette var egentlig en tur vi ikke skulle gå fordi jeg klarte å få hjernerystelse på morgenen. Kolbein så sau, og ble glad. I gledesrusen traff han tinningen min, med skallen sin. Dunk sa det så lå jeg på bakken og tenkte ikke så mye. Men heller følte at det var steike vondt. Det gikk jo bra. Men jeg var fast bestemt at jeg skulle opp på den toppen. Det var nok ikke så lurt, for jeg ble veldig dårlig utover dagen.

Turen der i mot var veldig fin. Kotuva var utrolig vakker. Jeg har kjempe lyst til å gå flere turer i området der. Jeg vil gjerne se alle toppene som ligger rundt. Det eneste som manglet var flokkene med reinsdyr som en gang beveget seg over toppene..

 

 

 

 

 

Hammeren – Horndalskulpen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Liten gå tur til Horndalskulpen med Øyvind og Bjørnar. Kolbein har fått et kutt i beinet, så han har vært ute av trening i snart to uker. Stakkars liten er ikke i så godt humør. Den turen her lettet i hvertfall humøret hans litt..

Skal det være en fiskedram?

 

 

Øyvind er kanskje en av de få jeg kjenner som faktisk drar opp en flaske whiskey rundt et bål. Ikke på lommelerke men hele flasken. Han er også en av de jeg kjenner som insisterer på «fiskedram», og mener helt klart at om man skal på fiske tur så må den være til stede. Han vil også dra med seg jungelkjeks og annet snacks. Så når han hadde whiskey, jungelkjeks, brødskiver, termos med kaffe, og jeg hadde på plass lasagne(eller var det taco?). turmisk, kaffe og mintsjokolade da kom vi til konklusjonen, vi må være hedonister.

 

 

 

 

 

 

Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endelig helg

Så da er den første uken som hundelufter fullført. Bare i løpet av en uke har jeg fått utrolig mange fine turer med mange fine og hyggelige firbeinte. Jeg har blitt kjent med, og fått æren av å bli logret til av over 10 forskjellige firbeinte. De er overlykkelige når jeg kommer, og danser rundt. De veit jeg har flere av deres venner sittende å vente på dem i bilen. De sitter stille som tente lys i bilen, og gleder seg til turen. Når vi når stedet de får komme ut å strekke på beina på da blir de som ville gaseller  Hoppe, danse, sprett og tjooghei! Men når  vi kommer i gang, og de får gått litt, lekt litt, løpt litt, og ikke minst rullet i snøen. Så blir de som salige små engler. De sovner som regel i bilen, og er glade for å komme hjem igjen, og drømme søtt om den fine turen vår, før deres kjære kommer hjem. Så er det kanskje på’en igen i morra, eller så må de vente et par dager. Samme for dem, for de vet vi kommer igjen.

Utrolig flott å ha en så takknemlig jobb.

Når jeg kommer hjem fra jobb, så kommer jeg hjem til to håpefulle firbeinte som gjerne vil ut å ta verden med storm de å. Vi har Maursluker’n på besøk om dagen. En liten husky frøken fra Ridabu. Hun har verdens lengste tunge, så hun kan stå på andre siden av bordet å slikke meg i ansiktet. Neida, joda, neida. Ok da, ikke så lang men nesten. Det er litt som å ha Marit Bjørgen i hus. Hun har fullført lengre distanser en jeg kunne drømme om. Hun har en løps liste lang som et vondt år. Vi snakker rutinert frøken. Men også en sofa slave av dimensjoner. Hun legger seg ned, og der blir’a. Logrer hver gang man går forbi, og smiler fra øre til øre. Den første kvelden satt hun å slo i speilet av vill glede, men nå er visst det gammelt nytt. Dagen etter bestemte hun at senga vår var hennes domene. Men så tok jeg henne med på skitur nummer to, og da var hun så lykkelig at hun bestemte seg for at hele leiligheten er til for å forsere. Selv om parkett er vanskelig å gå på, og stuebordet tydeligvis er til for å drikke av tekoppene min fra. Men det er greit det, deler gjerne på både solbærsaft og earl grey jeg.

Så det har blitt noen snørekjøringturer denne uka, og litt dekk trekking. Teambygging også faktisk. Så nå gleder vi oss til skitur i morra, og kanskje på søndag også. Bare synd det er tomt for blodappelsiner hos importøren til den lokale grønnsakshandleren. De har prøvd å bestille for meg siden november. Det er ikke vinter uten. Men jeg får klare meg med en kvikklunsj og en appelsin da. Vanlig appelsin.

 

 

 

 

 

 

 

 

helg

På fredag sendte jeg Mikkel Rev ut på turne med det amerikanske bandet «sitt». De skal være ute på veien i 6 uker og dekke de underliste hjørnene av Europa. Så lenge har vi ikke vært fra hverandre, så jeg er litt nedfor om dagen. Selvfølgelig unner jeg han det av hele mitt hjerte, men det er jo ikke til å børste under noe teppe at jeg synes det er trist. Men Kolbein er her å holder hodet mitt oppe og trøster når jeg blir trist.

Men nok om det, helgen vår har vært veldig fin. Fredag kveld syntes jeg så synd på meg selv at jeg og Kolbein delte en  pizza, og så på rare tv programmer til vi sovna. Derfor pakket jeg Øyvind inn i bilen lørdag morgen og reiste ned til Drammen for å se på Drammen Grand Prix med Ann Christin. Det var veldig inspirerende og fint å se på. I tillegg var det morsomt å se noen av de som var på Barmarksamlingen tidligere i høst konkurere. I tillegg fikk jeg pelsterapi av en hel skjønn Siberian Husky med nydelige øyne og myk fin pels. Jeg var lykkelig. Ingenting er som å innhalere litt hundelukt og kose.

Bilde fra en av løpene

Det var dåg isende kaldt på føttene og sludd i lufta men det var virkelig verdt det. Vi varmet oss på kaffe og et lite besøk på den nye Kiwi butikken bortenfor travbanen.

Når vi var kalde nok å løpet var over stoppet vi på Drammen Hundepark for å titte. Det er et gammelt drivhus som er bygget om til treningshall for hunder og en liten butikk med hundeutstyr. Ute er det også et jorde hvor hundene kan løpe å sosialisere. Kjempe hyggelig sted. Vi ble så imponert over en liten hund som trente lydighet inne i hallen mens vi var der. Den var helt utrolig dyktig.

Hele lørdagskveld ble tilbrakt i fred å ro. Så Kolbein og jeg va uthvilte til tidenes kickbike tur på Hammeren. Vi løp 13 km innover i snøføyk og sludd. Det var en kjempe deilig tur, og vi fikk virkelig øvd oss på å pasere folk, biler og hunder. På et par turer har hjulet fallt av, noe som har vært veldig skummelt, men jeg har funnet en ny teknikk for å sette det på å feste det, så det skjer heldigvis ikke mer. Men vi hadde en utfordring i dag med at forskjermen fallt av på en siden i dag, eller løsnet heter det kanskje. Det bråkte forferdelig mye, å bremset hjulet så mye at jeg stoppet å spurte om noen hadde lomme verktøy. Men jeg møtte tydeligvis rett kvinne, for en dame ga meg nøkkelringen sin (tusen takk igjen om du leser det her!!!), og fikk festet skjermen min med den. Så vi fikk fartet videre innover skogen.

Vi møtte faktisk en hakkespett i dag. Stor og fin, med flotte farger. Den fulgte etter oss litt i utkanten av skogen før vi suste vekk fra den. Vi møtte også snikender, eller jeg tror det var ender. De kakklet og veste i vannet nedenfor oss. Men vi så de ikke.

Kanskje ikke tidenes mobilbilde, men man ser i hvertfall hvor fint det var ute, og snøen i lufta.

Vi hadde også foreldre besøk, noe som var veldig hyggelig. I tillegg til en ettermiddagskaffe med noen venner på Kaffebrenneriet, og grønnsakshandling. Nå skal jeg bare slappe av før en ny uke. Håper alle har en fin helg, og forsøker å gjøre minst en betydningsfull ting for seg selv hver dag.

Polfarer nede for telling

I går morges våknet vi av lumske lyder fra Kolbein, først tenkte jeg at han kanskje hadde slaffset dopapir igjen. Kolbein er veldig glad i å spise dopapir, vet ikke helt hva som er greia, men det kan jo være konsistensen som er noe forlokkende?

Kolbein har et ivrig sovehjerte, men våre morgenrutiner er som en på knapp. Så når vi begynner med frokost så begynner Kolbein med yoga øvelsene sine og overvåkning på kjøkkenet. I går skjedde ingen av disse tingene, han bare lå i soffaen og døste. Jeg forsøkte å vekke han opp og få han til å gå litt, men det var uaktuellt. Så la jeg merke til at det skummet og rannt sikkel nedover han på den ene siden. Jeg løftet litt på overleppa hans, og det så ikke bra ut. Han virket heller ikke spesielt oppvakt. Jeg ringte litt rundt, og etter en telefonkonsultasjon fikk vi hastetime på Vet Høgskolen (jeg er så takknemlig, de er helt fantastiske der nede).

Frem med bilen, inn med Kolbein og avsted det bar. Inn på ventekontor, innskriving, vektkontroll, vente tid og kaffe. Så var det vår tur inn. Kolbein er som de fleste kjenner han en vennlig fyr med stor skepsis til det meste. Så en hyggelig mann med briller og hvit frakk kan fremkalle en ganske heftig resignasjon. Hadde Kolbein kunnet hadde han ropt retrett og løpt av sted hylende ut korridorene på klinikken. Men dessverre måtte han faktisk stå der med snuten til skrekken. Etter litt samtale og undersøkelse fant vi kilden til elven som sildret ned Kolbeins hake, det var ikke organsvikt(kryss i taket) eller lammelser i ansiktet(kryss i taket), det var rett og slett en spenne som hadde satt seg fast på begge side av kjeven og gravd seg inn til tannrøttene. Au. I tillegg fant de noe uregelmessig oppe i ganen som er sendt til et labratorium.

Derfor måtte Kolbein stå snute til snute mot enda en frykt, sprøyter. Jeg skjønner han bedre enn de fleste tror. Så etter at han hadde hylt løs og varslet alle på Veterinær Høgskolen og i nabolaget om hvor kjipt det var, så fikk han sove. Han svaiet rundt i fear and loathing stil før han klapp sammen i armene mine.

 

 

 

Etter litt tid og så fikk mannen i den hvite frakken løs både den spenna og tatt noen prøver av ganen, og Kolbein fikk våknet opp igjen. Så noen uker på antibiotika og smertestillende så blir han nok helt bra igjen.

Han er tøff liten fyr.

Nå har jeg ryddet bort alle sekker i gangen, så han har ikke tilgang på flere plast spenner som kan tygges i stykker. Skjønner jo at de knekker godt, men tyggebein er da mye bedre!

En liten tur på Skaaaar

Solenstekte i går, så Kolbein og jeg reiste langt opp i Maridalen til Skar Militærleir for å gå tur. Det er alltid noen fine gjørmepytter i skogen som Kolbein kan bade litt i. Hver sin smak når det kommer til nedkjøling!

Det er lenge siden jeg har vært oppe på Skar, og nå ser det ut til at de har store planer for området siden Sogn Videregåendeskole har fått et stor skillt utenfor der, og etter okupasjonen så har de spikret igjen vinduene i alle de fine husene. Med tanke på at alt snart forsvinner som det meste i Oslo gjør med tiden, så snappet jeg noen mobilbilder av stedet. Det er rart å tenke på at for ikke mange årsiden bodde det folk i disse husene, og fraflyttingen har tydligvis vært så radig at mange ting har ligget igjen. Da vi var der for noen år tilbake så vi mye som lå igjen, både husholdningsprodukter og lister over hvor mange mus som hadde avgått med døden de siste månedene. Det er også utrolig mye fine tapeter i de husene! Klikk på linken for å se utdrag fra min «modellkariere» i et av rommene.

Vi dro opp igjen med Kolbein nå i kveld for å utforske litt mer av skogen rundt. Vi fant blant annet en nydelig liten foss, som viste seg å være del av en større foss, som igjen var deler av et større fossefall. Kolbein måtte selvfølgelig helt ned og titte, og liksom tro for seg selv at han kanskje ville våge å ta seg et lite dykk i fossen og kanskje rafte litt av egen maskin. Men til min store lettelse ble det med tanken hans. Kolbein er redd for vann.

Det regnet og regnet og regnet som det har gjort de siste månedene, og det ser ikke ut til å være håp for noe annet enn regntid. Så vil man være i skogen, så får man bare gjøre det og ikke vente på regn.

Øyeblikk i juni

Selv om jeg egentlig avsluttet skole året mitt før jul på grunn av mitt egen komponerte skolesyklus(kompliserte greier), så var jeg på avsluttning med klassen. Her satt vi på en brygge på Nesodden og nøt ettermiddags solen. Et vakkert sted, og gode minner.

 

Skogtur med Kolbein, kaffe og litt niste. Her er da min fine termos som jeg fikk av mamma.

 

 

Kolbein posserer fint på et oppmuntringsbilde vi sendte til hundepasser Vilde. Hun er ikke helt frisk, og Kolbein savner henne veldig. Lurer på hvor glad han blir da han ser henne igjen, tror kanskje det blir den største gjennsynsgleden jeg kommer til å overvære. Han går jo ut av sitt gode skinn hver gang han ser henne..

 

Kaffe med Ann Christin og tur på Villmarkshuset.