Pulk, snø og et par ski

2014-12-12 18.25.34

2014-12-12 18.26.08

2014-12-12 18.24.24

2014-12-12 18.24.48

2014-12-12 18.25.07

2014-12-12 18.23.45

Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.

På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.

Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.

Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.

Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.

Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».

Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.

Reklamer

Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

20130323 - 09

 

20130323 - 07

 

 

20130323 - 04

 

20130323 - 01

 

20130323 - 02

 

20130323 - 03

 

20130323 - 06

 

20130323 - 08

Endelig helg

Så da er den første uken som hundelufter fullført. Bare i løpet av en uke har jeg fått utrolig mange fine turer med mange fine og hyggelige firbeinte. Jeg har blitt kjent med, og fått æren av å bli logret til av over 10 forskjellige firbeinte. De er overlykkelige når jeg kommer, og danser rundt. De veit jeg har flere av deres venner sittende å vente på dem i bilen. De sitter stille som tente lys i bilen, og gleder seg til turen. Når vi når stedet de får komme ut å strekke på beina på da blir de som ville gaseller  Hoppe, danse, sprett og tjooghei! Men når  vi kommer i gang, og de får gått litt, lekt litt, løpt litt, og ikke minst rullet i snøen. Så blir de som salige små engler. De sovner som regel i bilen, og er glade for å komme hjem igjen, og drømme søtt om den fine turen vår, før deres kjære kommer hjem. Så er det kanskje på’en igen i morra, eller så må de vente et par dager. Samme for dem, for de vet vi kommer igjen.

Utrolig flott å ha en så takknemlig jobb.

Når jeg kommer hjem fra jobb, så kommer jeg hjem til to håpefulle firbeinte som gjerne vil ut å ta verden med storm de å. Vi har Maursluker’n på besøk om dagen. En liten husky frøken fra Ridabu. Hun har verdens lengste tunge, så hun kan stå på andre siden av bordet å slikke meg i ansiktet. Neida, joda, neida. Ok da, ikke så lang men nesten. Det er litt som å ha Marit Bjørgen i hus. Hun har fullført lengre distanser en jeg kunne drømme om. Hun har en løps liste lang som et vondt år. Vi snakker rutinert frøken. Men også en sofa slave av dimensjoner. Hun legger seg ned, og der blir’a. Logrer hver gang man går forbi, og smiler fra øre til øre. Den første kvelden satt hun å slo i speilet av vill glede, men nå er visst det gammelt nytt. Dagen etter bestemte hun at senga vår var hennes domene. Men så tok jeg henne med på skitur nummer to, og da var hun så lykkelig at hun bestemte seg for at hele leiligheten er til for å forsere. Selv om parkett er vanskelig å gå på, og stuebordet tydeligvis er til for å drikke av tekoppene min fra. Men det er greit det, deler gjerne på både solbærsaft og earl grey jeg.

Så det har blitt noen snørekjøringturer denne uka, og litt dekk trekking. Teambygging også faktisk. Så nå gleder vi oss til skitur i morra, og kanskje på søndag også. Bare synd det er tomt for blodappelsiner hos importøren til den lokale grønnsakshandleren. De har prøvd å bestille for meg siden november. Det er ikke vinter uten. Men jeg får klare meg med en kvikklunsj og en appelsin da. Vanlig appelsin.

82bb8d365bff11e288f622000a1fbc72_7

 

 

560fbd025bff11e29cc822000a1f96e3_7

 

 

06d51d045bdc11e2af9822000a1f9331_7

 

 

66e752e255d911e2b62722000a1fbc10_7

 

 

35d03258577a11e2866422000a1f9c90_7

skē-jȯr-iŋ

Mens Mikkel Rev sov sin velfortjente dype søvn til langt ut på dagen, satt jeg og Øyvind på kafe og plottet skitur. Planen var å gå til uka, men det ble for fristende og legge ut på tur i dag. Så da pakket vi sekken, og selet Kolbein og la på tur.

Det var dessverre ikke så enkelt som vi hadde tenkt, og kanskje en smule ambisiøst med en ikke helt trent trekk hund.  Etter hele tre meter lå jeg padde flat i grøfte kanten med en hyper hund som forsøkte å trekke meg langt innover skogen. Snø i underbuksa og ekkel kald snø inne i votten. Vel man gir seg vel ikke der? Øyvind tok over Kolbein mens jeg forsøkte å få litt oversikt over hva som var opp og ned på verden. Men til ingen forskrekkelse hadde Kolbein tatt med seg Øyvind slenge etter langt innover løypa. Så da var det bare på forsøke å henge på. Jeg tok igjen over Kolbein mens en forskrekket Øyvind fikk summet seg. Kolbein og jeg hadde en veldig lang og bra periode innover skogen der, inntil jeg endte i en busk, og revurderte hele skituren. Men igjen vi fortsatte og fikk litt oversikt over det vi holdt på med. Etter hvert var han riktig så flink, og jeg fikk litt mer oversikt over akkurat hva vi må trene på.

Jeg tror det blir mye gåing i trekksele og trening på høyre, venstre, bak og rygge. Han viser stort talent(ikke at det er så overraskende) men vi blir nok et perfekt team etter hvert altså. Selvfølgelig følte jeg at vi har en gigantisk oppgave forann oss når en veltrent Sibirsk Husky tispe galant løp forbi oss med sin glade skiløper venn. Kolbein var forelsket ved første blikk.

Kolbein trett etter gårsdagens skitur

Det var is i løypene, og veldig glatt!

Kolbein fornøyd etter dagens skitur

Øyvind måtte låne Mikkel Revs skiutstyr

Fornøyd med dagens tur