Hele den høsten her har vært preget av uheldige hendelser. Det ene etter det andre har rullet inn på teppet. Bilen har gått i stykker, pappa har vært inn og ut av sykehus og blitt stadig dårligere, masse små ting har gått på tverke, nye bilen er det noe galt med etc etc. Jeg kunne fortsatt og gått i detalj på ting som har skjedd, men det er ikke noe poeng.
Det hele toppet seg på torsdag når vi mistet Veslaen vår. Hun ble revet bort fra oss altfor tidlig, og altfor brutalt. Jeg orker ikke gå i detalj på det heller, for det smerter for mye å snakke om. Dagene er tomme, hjerte er tomt, og det hele arter seg som en fantom smerte. Det er det beste ordet jeg har funnet for å beskrive følelsen.
Så nå har jeg erklært unntakstilstand. Jeg er lei av å høre torden i hodet.
hjortehjerte 