Varmen har stått fra den glohete asfalten i en ukes tid. Kolbein har ligget rett ut med tunga slengende på gulvet i håp om å kjøle seg ned. Jeg derimot måtte innse at det var sommer, og kaste ullskjærfet. Jeg har hardnakket påstått at jeg bor da i Norge, vi får ikke sånn ubekvem hete her. Men vi gjør visst det, og jeg var pent nødt til å bytte ut ullskjærf med linshorts og kaste jakka. Ikke var varmen av den art som for noen år siden bredde seg over byen vår som et jungeslør heller. Våt hete og damp. Den her har vært mer stekende og jeg vil tro den har minnet om Sahara Ørkenen midt på dagen. Det var i hvertfall det Bygdøy forvandlet seg til mens vi gikk tur der nede i helgen. Vi sneglet oss frem som en karavane på jakt etter en vannspeiling i horisonten, bare at denne var ekte, og het Huk.
Noen turer har det dåg blitt i det siste opp til flere før varmen ble trykkende. De fleste i skogen, og de har bydd på hverdags lykke. Vi har truffet en nervøs hjort som egentlig hadde tenkt å gresse bak et tre. Men da den luktet fenris ulven la den på sprang i ren skrekk. Litt senere møtte jeg på en solbadende huggorm. Den slanget seg på en stein flate og fikk litt sjokk over besøk. Jeg ble mer sjokka enn den og la på sprang. Det var litt mye natur på en dag.
Kolbein og jeg benyttet også en av dagene til litt gjørmebading. Jeg ufrivillig.
Hvis noen motformdningen vet hva de gule blomstene på bildet heter som blir jeg veldig glad om du legger igjen en kommentar. Jeg blir selvfølgelig hennrykt over alle kommentarer som blir lagt igjen her!
hjortehjerte 