Team Overraskende Bra?

20150125-081020

20150125-02-1020

20150125-03-102020150125-01-1020

20150125-04-1020

20150125-05-1020 20150125-06-1020

20150125-071020

Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.

Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.

Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når  vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?

Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.

Reklamer

Snø, og så der

20150115-01

20150115-02

20150114-01

Plutselig dumpet det ned store mengder snø på gårdsplassen. Helt nydelig. Men så kom varmen, og så ble det kaldt, og så kom varmen igjen. Kong Vinter har bydd på utfordringer i år, og vi har ikke fått trent så mye som vi vil.

Men vi har fått kjørt opp en løype her hjemme, og så svisjer vi igjennom den når det passer. Vi prøver å komme oss i form til løp i slutten av måneden, og har måtte kutte ned på hva vi ønsket å opp nå, og dermed kjøre en kortere distanse. Men vi er i hvertfall i sånn passelig form. Så nå krysser vi fingra for litt mer stabilt vær en stund fremover..

Endelig helg

Så da er den første uken som hundelufter fullført. Bare i løpet av en uke har jeg fått utrolig mange fine turer med mange fine og hyggelige firbeinte. Jeg har blitt kjent med, og fått æren av å bli logret til av over 10 forskjellige firbeinte. De er overlykkelige når jeg kommer, og danser rundt. De veit jeg har flere av deres venner sittende å vente på dem i bilen. De sitter stille som tente lys i bilen, og gleder seg til turen. Når vi når stedet de får komme ut å strekke på beina på da blir de som ville gaseller  Hoppe, danse, sprett og tjooghei! Men når  vi kommer i gang, og de får gått litt, lekt litt, løpt litt, og ikke minst rullet i snøen. Så blir de som salige små engler. De sovner som regel i bilen, og er glade for å komme hjem igjen, og drømme søtt om den fine turen vår, før deres kjære kommer hjem. Så er det kanskje på’en igen i morra, eller så må de vente et par dager. Samme for dem, for de vet vi kommer igjen.

Utrolig flott å ha en så takknemlig jobb.

Når jeg kommer hjem fra jobb, så kommer jeg hjem til to håpefulle firbeinte som gjerne vil ut å ta verden med storm de å. Vi har Maursluker’n på besøk om dagen. En liten husky frøken fra Ridabu. Hun har verdens lengste tunge, så hun kan stå på andre siden av bordet å slikke meg i ansiktet. Neida, joda, neida. Ok da, ikke så lang men nesten. Det er litt som å ha Marit Bjørgen i hus. Hun har fullført lengre distanser en jeg kunne drømme om. Hun har en løps liste lang som et vondt år. Vi snakker rutinert frøken. Men også en sofa slave av dimensjoner. Hun legger seg ned, og der blir’a. Logrer hver gang man går forbi, og smiler fra øre til øre. Den første kvelden satt hun å slo i speilet av vill glede, men nå er visst det gammelt nytt. Dagen etter bestemte hun at senga vår var hennes domene. Men så tok jeg henne med på skitur nummer to, og da var hun så lykkelig at hun bestemte seg for at hele leiligheten er til for å forsere. Selv om parkett er vanskelig å gå på, og stuebordet tydeligvis er til for å drikke av tekoppene min fra. Men det er greit det, deler gjerne på både solbærsaft og earl grey jeg.

Så det har blitt noen snørekjøringturer denne uka, og litt dekk trekking. Teambygging også faktisk. Så nå gleder vi oss til skitur i morra, og kanskje på søndag også. Bare synd det er tomt for blodappelsiner hos importøren til den lokale grønnsakshandleren. De har prøvd å bestille for meg siden november. Det er ikke vinter uten. Men jeg får klare meg med en kvikklunsj og en appelsin da. Vanlig appelsin.

82bb8d365bff11e288f622000a1fbc72_7

 

 

560fbd025bff11e29cc822000a1f96e3_7

 

 

06d51d045bdc11e2af9822000a1f9331_7

 

 

66e752e255d911e2b62722000a1fbc10_7

 

 

35d03258577a11e2866422000a1f9c90_7

Indian summer. Men bare for en uke.

Varmen har stått fra den glohete asfalten i en ukes tid. Kolbein har ligget rett ut med tunga slengende på gulvet i håp om å kjøle seg ned. Jeg derimot måtte innse at det var sommer, og kaste ullskjærfet. Jeg har hardnakket påstått at jeg bor da i Norge, vi får ikke sånn ubekvem hete her. Men vi gjør visst det, og jeg var pent nødt til å bytte ut ullskjærf med linshorts og kaste jakka. Ikke var varmen av den art som for noen år siden bredde seg over byen vår som et jungeslør heller. Våt hete og damp. Den her har vært mer stekende og jeg vil tro den har minnet om Sahara Ørkenen midt på dagen. Det var i hvertfall det Bygdøy forvandlet seg til mens vi gikk tur der nede i helgen. Vi sneglet oss frem som en karavane på jakt etter en vannspeiling i horisonten, bare at denne var ekte, og het Huk.

Noen turer har det dåg blitt i det siste opp til flere før varmen ble trykkende. De fleste i skogen, og de har bydd på hverdags lykke. Vi har truffet en nervøs hjort som egentlig hadde tenkt å gresse bak et tre. Men da den luktet fenris ulven la den på sprang i ren skrekk. Litt senere møtte jeg på en solbadende huggorm. Den slanget seg på en stein flate og fikk litt sjokk over besøk. Jeg ble mer sjokka enn den og la på sprang. Det var litt mye natur på en dag.

Kolbein og jeg benyttet også en av dagene til litt gjørmebading. Jeg ufrivillig.

Hvis noen motformdningen vet hva de gule blomstene på bildet heter som blir jeg veldig glad om du legger igjen en kommentar. Jeg blir selvfølgelig hennrykt over alle kommentarer som blir lagt igjen her!

Folk og røvere

Trekking av dekk

Yikes. Den siste uka har jeg skulle poste en oppskrift på polentapizza, men jeg kommer jo aldri så langt. Det blir litt for mye å skribble ned nå i kveld. Så jeg tenkte jeg skulle poste noen bilder av Kolbein som trekker dekk. Den nye få ut energi aktiviteten vår.

Her ser dere dekket. Tro meg, folk synes det er svært rart at jeg bærer rundt på et dekk med kjetting fast montert i.

Vi hadde jomfruturen vår nå på søndag. Vi la ut på en litt kortere tur med dekket på slep, og Kolbein var bare så fornøyd for oppgaven. Tror han føler seg litt viktig når han får gjøre slike arbeidsoppgaver som alle de tøffe hundene har. Selvfølgelig ble vi stoppet av flere som lurte på hva i all verden vi holdt på med. De fleste driver jo å søndagsturer rundt her, så Kolbein var et litt uvanlig syn. Kolbein var på viktig oppdrag.

I dag var vi på en litt lengere runde hele gjengen, og igjen ble vi stoppet av noen som spurte om vi trente til et viktig sledehundløp eller noe. Vel nei, men styrke er viktig for alle hunder. I tillegg det å få ut litt energi. Noen lo også litt. Det er et syn når vi krysser gata, med en flere meter langt rep med en dekk montert til. Når vi er godt ferdige har dekket ikke startet på ferden enda. Men vi bærer litt og hjelper til så vi ikke stopper trafikken. kremt.


Man burde ikke begynne med for store avstander med trekking av et dekk, og selvfølgelig passe på at det ser riktig ut. I tillegg burde man følge ekstra nøye med på slitenheten, og når de er «lei» for denne gangen. Trikkse er å avslutte før de er lei, og øke litt hver gang. Begynn med et lettere dekk, og øk heller med tiden.

Skakke du væme på skitur?

Blomster i te’n!

Ha en god kveld!

Klatremus det er mitt navn

I hvertfall i dag var mitt navn klatremus. Men før vi kommer dit hen, må vi innom de siste dagers eventer.

Vi har som de fleste andre i vårt lille land feiret jul, og vi har hatt det så hyggelig. Nå er ikke julen helt over enda, men vi håper da at resten blir like fin, og avslappende! I går som var selve julaften laget vi mat, litt samarbeidsprosjekt og litt ikke. Mikke Mus hadde ribbe og jeg hadde nøttestek. Jeg lærte at nøttesteken er noe du burde lage på forhånd i tilefelle den ikke går så bra, for da rekker man å lage noe annet, eller lage den en gang til. Min ble mer eller mindre våt inni, og det skal den jo ikke være. Men den smakte ikke såværst for det altså, også hadde jeg jo litt kokos/soya riskrem i bakhånd.

Kvelden var veldig avslappende og koslig, og Kolbein fikk litt ribbe, så alle var fornøyde. Sent på kvelden etter at vi hadde sett en julefilm som faktisk involverte litt fjellklatring, kom vi på at vi skulle gjøre alvor av den planen vi har hatt det siste året om å lære oss å klatre. Noe jeg har hatt lyst til i årevis. Men bare ikke gjort noe med. Annet enn å tenke på det altså. Så vi åpnet laptopen og fant åpningstidene til det nærmeste klatresenteret, som ligger på andre siden av elva nede i parken her, og fant ut at jo søren de hadde åpent første juledag. Så ny tradisjon er nå innført klatring første juledag.

Klatresenteret var som en liten magisk fargerik fjellhule, med mennesker dinglende i tau fra abnormale høyder. Det var på flere plan, og med masse alternativer. Vi var jo henvist til buldreveggen sammen med alle de andre som enten varmet opp, eller bare skulle buldre. Vi tittet på fargekodene og fant fort ut at hvit og grønn var det enkleste. Nå hadde jo ikke vi snakket med noen, så vi møtte først på en informativ fyr når vi var ferdige. Han fortalte oss at man skulle begynne på den hvite, og gjøre hvite helt til vi fikk den til, da hadde vi lært noe viktig som gjorde at man kan løse grønnløype med litt lærdom i sekken. Selvfølgelig kjempe smart, og noe vi skal ta med oss til neste gang.

Så nå er jeg stiv og støl i skuldrene, så ille at jeg ikke klatrer å bevege meg fra sofaen, og så fornøyd som en ekte klatrmus skal være. Det var helt topp! Så et nytt mål for 2012 er  satt: Klatremus og Mikkel Rev skal ta sikringskurs sammen før året er omme.

Vi har også vært på visit hos Sofus de to siste dagene og passet på at han har mat og vann. Han er en flink pus og har feiret jul alene på sofaen. Han gleder seg nok til faren sin kommer hjem igjen i morgen. Makan til mer selskapspus skal man lete lenge etter.

Så julebilder:

Tro meg Birk’ern feirer med stil. Her i ført nisselue.

Det er ikke sikkert at Bestemor liker at jeg legger ut bilde av treet hennes, men det er så fint. Det er noe spesiellt med Bestemor og Mormor tre. Ja og mamma og pappa tre. Men de andre to har jeg ingen bilder av. Jeg har ikke noe bilde av vårt tre heller egentlig.

Julaften nede i parken her. Se så nydelig det var i går. De fire skikkelsene man ser der nede er en Border Collie, og en annen liten hund som lekte så fint sammen.

Sofus måtte nesten stikke hodet inn i jakkeermet mitt og sjekke ut litt der inne.

Klatresko

Klatrevegg

Klatremus

Så nå skal jeg lage meg litt gløgg, høre på vinden slå i vinduene og finne meg enda en julefilm på tv. Fortsatt god jul alle !

Oppskriftslinker:

Nøttesteik

Riskrem