Birk!

 

 

 

 

 

Reklamer

Tur til Kamphaug del 2

 

 

Se så liten Kolbein er i forhold til trærne.

Etter en god pause med masse vann og mat, satte vi snuten tilbake til Hammeren. Kolbein måtte først gni seg litt i gresset, og kose seg. Veien nedover gikk raskere enn oppover,og på veien ned følte vi at v fikk en bedre utsikt og så landskapet litt nærmere. Kanskje fordi regnet hadde gitt seg så vi kunne nyte det litt bedre.

Etter en liten stund nådde vi partiet med masse høyt langt gress, og Natalie og Madelen stanset opp og begynnte å lytte. Hva var den vesingen og rasslingne de hørte fra gresset? Ikke så lett å si, men det virket som en litt mindre dyr, og var egentlig den eneste zoologiske oppserveringen på turen. Sånn bortsett fra fugler. Kolbein holder det meste litt borte fra oss egentlig.. Men teorien opptok oss i noen kilometer, og vi kom egentlig frem til at det muligens er en lemmen?

Kolbein klarte å slå bakfoten sin, og begynnte å gråte mitt på en stien og måtte ha masse kos for å komme seg igjen. Jeg var redd det var noe ille, men plutselig var han i gang med gasselehoppene sine igjen! Så han er nok bare litt pysete. Men det var ikke nytt.

Videre var det masse gjørme og ellers mye tid til meditasjon. Ikke før vi nådde den delen av stien vi enda ikke hadde gått på ble det litt spennende. Vi begynnte å høre trafikk, og noe som hørtes ut som et tog. Nå begynnte det å oppta oss at vi ikke visste om hvor langt det var igjen, og hva som var rundt neste bakke topp. Kolbein begynnte å bli sliten og ble kanske litt veldig oppjaget av det.

Når vi hadde forserte flere gigantiske gjørmehull og metervis med trollskog nådde vi parkeringsplassen. Da begynnte Kolbein å trekke som en gal i rettning av bilen og ga seg ikke før han fikk sove i buret hele veien hjem. Han sover faktisk endag også.

Super tur!

Tur til Kamphaug del 1

Vi har planlagt en overnattingstur i lengere tid, men beklaglivis har ikke været vist seg fra sin beste side denne sommeren. Selvfølgelig kunne vi ha gjort det uansett vær, men siden det er 11 år siden sist i telt i en skog føler jeg at å safe første gangen i voksen alder er en god ide. Mine venninnder var helt enig i den tanken.

Så vi satte ut på en kort dagstur i Maridalen, rettere sagt vi gikk inn fra Hammeren og inn til Kamphaug. Vi gjorde en liten detour opp en steinete skrennt og ble overveldet av hvor mye blåbær det er kommet allerede. Så med spisepauser og  kamerapauser brukte vi en del tid. Men vi kom til slutt inn på turstien som skulle lede oss inn til Kamphaug. Det var sol men mørke skyer som truet over skogen, og halveis begynnte det å regne. Akkurat da føltes regnet bra, nedkjøling på varme armer og det ga liv til litt nytt pågangsmot. I begynnelsen av turen føltes kroppen tung og det tok litt tid å komme opp til det punkte hvor man føler seg bra og lett. Kanskje blåbær pausene hjalp?

Kolbein hadde det helt fantastisk og nøt alle gjørmehullene, og siden stien for det meste var en blanding av gjørmebad og synkemyr så hadde han nok å bedrive tiden sin med. Splætt splætt hørte vi hele veien. På grun av regnet vurderte vi å snu, men vi bestemmte oss for å sette fart inn over  i stedet. I stedet for den hytta vi trodde kom til å være guleroten, var egentlig Kamphaug kun et stor kryss hvor man kunne ta over til andre stier. Så å sette oss ned på en benken var ikke alternativet. Vi campet litt under skilte og spiste noen brødskiver og aprikoser, før vi satte snuten hjemover igjen.

Mer neste gang, da vi kommer inn på emnet: den skummle vesingen i gresset. Kobraslange? Gepard? Krokkodille?

Lille sprinter

 

 

 

 

 

Noen dager er det for varmt til å trene, det regner for mye til at man orker eller dagen har for få timer, da er det godt og ha en nedlagt fotballbane utenfor døra. Her bruker Kolbein mye tid til å hoppe over gresstuer og i vannpytter. Gni seg i litt gjørme og løpe runder. Er han heldig er det en gjeng med fugler på gjerdet som erter han, så han får noen å løpe litt etter før han må gi tapt til deres kjappe vingeslag. Er jeg heldig så regner det ikke så jeg kan sitte på tribunen og iakta verdens lykkeligste husky.

Se på det smilet!

En liten tur på Skaaaar

Solenstekte i går, så Kolbein og jeg reiste langt opp i Maridalen til Skar Militærleir for å gå tur. Det er alltid noen fine gjørmepytter i skogen som Kolbein kan bade litt i. Hver sin smak når det kommer til nedkjøling!

Det er lenge siden jeg har vært oppe på Skar, og nå ser det ut til at de har store planer for området siden Sogn Videregåendeskole har fått et stor skillt utenfor der, og etter okupasjonen så har de spikret igjen vinduene i alle de fine husene. Med tanke på at alt snart forsvinner som det meste i Oslo gjør med tiden, så snappet jeg noen mobilbilder av stedet. Det er rart å tenke på at for ikke mange årsiden bodde det folk i disse husene, og fraflyttingen har tydligvis vært så radig at mange ting har ligget igjen. Da vi var der for noen år tilbake så vi mye som lå igjen, både husholdningsprodukter og lister over hvor mange mus som hadde avgått med døden de siste månedene. Det er også utrolig mye fine tapeter i de husene! Klikk på linken for å se utdrag fra min «modellkariere» i et av rommene.

Vi dro opp igjen med Kolbein nå i kveld for å utforske litt mer av skogen rundt. Vi fant blant annet en nydelig liten foss, som viste seg å være del av en større foss, som igjen var deler av et større fossefall. Kolbein måtte selvfølgelig helt ned og titte, og liksom tro for seg selv at han kanskje ville våge å ta seg et lite dykk i fossen og kanskje rafte litt av egen maskin. Men til min store lettelse ble det med tanken hans. Kolbein er redd for vann.

Det regnet og regnet og regnet som det har gjort de siste månedene, og det ser ikke ut til å være håp for noe annet enn regntid. Så vil man være i skogen, så får man bare gjøre det og ikke vente på regn.