om å sove

 

De fleste hundeeiere vil jo ikke ha de firebeinte i senga når de sover. Det vil ikke jeg heller, egentlig. Det er nok hår over alt om vi ikke skal ha det i senga også, men Kolbein har lært seg et trikks. Veldig smart trikks, etter at vi har sovnet, så sniker han seg inn. Eller sniker, vel han åpner døra og sniker seg inn. Så legger han seg gjerne på min side inn mot veggen. Så setter han labbene i veggen og sparker fra, dytter meg innover i senga til jeg blir liggende i sprekken mellom to madrasser. Alt dette og mere til uten at jeg våkner. Det er kun Michael som har observert det, og løst mysteriet om hvorfor jeg alltid våkner i sprekken mellom madrassene.

 

 

Reklamer

Verdensbeste løpekompis!

Når Mikke Mus og jeg ventet på Kolbein i fjor sommer, så hadde vi egentlig bestemt at han skulle hete Kompis. Problemet var at det var så upersonlig, og vi synes han burde ha et navn. Så da ble det Kolbein. Men nå om dagen kler han navnet Kompis bedre enn noen sinne. (kjærtbarn har mange navn?).

Vi har blitt løpevenner! Helt utrolig. Det er bare å skrolle litt tilbake i innleggene så kan du oppdatere deg om katastrofen som våre test turer har vært. Men i går etter å ha hatt en lang samtale med en kompis  om trening, så ble jeg veldig gira på å løpe. For det slo meg at å trene hunden er bortkasta så lenge du ikke trener deg selv. Hvordan kan man be hunden om noe du vegrer deg selv for? Det går ikke. Det er også litt dobbeltmoralsk.

Så jeg fant frem Derbyshortsen, løpeskoene og satte på kløven til Kolbein og vi la på sprang. Først holdt jeg skikkelig kortbånd og var nervøs, hvordan kommer det her til å gå tenkte jeg i midt stille indre…. Men så bestemte jeg meg for å stole på han, og ga han løst bånd og hang på. Først spurtet vi og forbi passerende glodde… Men så slakket han av og hørte på meg. «sakte» sa jeg litt sånn annpusten og trakk forsiktig i båndet. Vet dere hva? Han sakket ned tempoet og plutselig så løp vi sammen. Overlykkelig ekvipasje!

Så dette er nå min og Kolbeins greie. Endelig verdens beste løpekompis 🙂

Här är brev från älsklingsgrabben

Det er ikke den enkleste saken og dra noe sted, ta en ferie etc når man har en hund. De fleste kjenner seg vel igjen i det? Kolbein er liksom ikke typen som folk sloss om å få passe heller. Han gjør litt mer ut av seg en hygge kompisen Birk. Birk krangler folk gjerne om å passe, eller låner for se fotballkamp og spise popcorn med.

Så hva gjør vi med Kolbein da? Jo vi tester ut mulighetene for å han på kennel. Første kennelen satte tårer i øynene på oss alle tre. Hadde Kolbein kunne ringt hjem så hadde han gjort det egen hendig. Synes jeg hører han ule i andre enden av en telefon og hikste litt på toppen. Så AC hentet han og lærte han kunster alle husky’r må kunne(komme seg ut av biler, elektriske vinduer, og klatre over gjerder)., og han fikk kose seg med bading og masse morro i stedet. Men det funket jo ikke med kennelen, og vi måtte finne en annen løsning.

En hund i omgangskretsen vår går i barnehage på dagtid og elsker det. Vår kjære Kolbein er dessverre ikke materiale for hundehage konseptet(tror kanskje han hadde gjort det om til sin lille bølle arme og de alle hadde havnet på skråplanet), men de har en egen løsning på kennel. Da er hundene i pensjon hjemme hos dem, og koser seg der. De er også med litt rundt og virkelig nyter livet. Kolbein har så langt gjort det bra der og vi har bare fått posetive tilbakemeldinger.Vi gleder oss sånn til han kommer hjem i morgen og lurer på hvordan han har det når han kommer hjem.

Om dette var suksess (som vi krysser fingerene for), blir det faktisk en ferietur på oss i sommer. Det hadde jo ikke skadet det 😉

Tittelen er fra Cornelis Vreeswijks Brev Från Kolonien

Øyeblikk i juni

Selv om jeg egentlig avsluttet skole året mitt før jul på grunn av mitt egen komponerte skolesyklus(kompliserte greier), så var jeg på avsluttning med klassen. Her satt vi på en brygge på Nesodden og nøt ettermiddags solen. Et vakkert sted, og gode minner.

 

Skogtur med Kolbein, kaffe og litt niste. Her er da min fine termos som jeg fikk av mamma.

 

 

Kolbein posserer fint på et oppmuntringsbilde vi sendte til hundepasser Vilde. Hun er ikke helt frisk, og Kolbein savner henne veldig. Lurer på hvor glad han blir da han ser henne igjen, tror kanskje det blir den største gjennsynsgleden jeg kommer til å overvære. Han går jo ut av sitt gode skinn hver gang han ser henne..

 

Kaffe med Ann Christin og tur på Villmarkshuset.

Team En Armet Banditt

 

11062012 1,9 km.

Jeg sitter her for det meste, med en ubrukbar arm og en haug med uønsket tid, og det er det ikke så mye jeg får gjort. Men i forhold til Kolbein sin potestrekking kan ikke ting stoppe opp helt fra min side. Forrige uke gjorde Mikke all trening og lufting som resulterte i at Kolbein nesten gikk ut av sitt godeskinn. Det er viktig for han at jeg og han gjør noe sammen ellers gjør han altfor å plage meg. Sitter over meg i soffaen og napper eller bare klager høylytt. Derfor manøvrerte jeg meg i dag ut døra med dekke og bikkja i samme hånd(tidenes sirkus), med litt hjelp fra gode naboer kom vi oss ut hel skinnet, uten å bruke armen, og fikk trukket 1,9 km. Riktig nok bare rundt blokka og sånn i tilfelle jeg må avbryte. Jeg putta armen godt i lomma, og Kolbein var oppdragen som bare det. Så mission accomplished fra team en armet banditt!

 

 

auch

Jeg har uventet blitt satt på tålmodighetsprøve av høyere makter. På lørdag fallt jeg på vei til jobb og slo albuen. Det var bare flakks jeg ikke brakk noe, men jeg er allikevel dømt til å ta det med ro og bruke fatle. Bare det å skrive det her er en tålmodighetsprøve med en hånd. Så alt er satt på vent, og tærne mine kribbler etter en skikkelig skogtur…