Pulk, snø og et par ski

2014-12-12 18.25.34

2014-12-12 18.26.08

2014-12-12 18.24.24

2014-12-12 18.24.48

2014-12-12 18.25.07

2014-12-12 18.23.45

Da jeg våknet i dag morres av at klokka pep trodde jeg kanskje jeg hadde feil stillt den. Kvart på seks viste den. Alt for tidlig tenkte jeg. Tina hadde så vidt gløtta på et øye, og Mikke var svært lite interessert i å dra seg ut av senga så tidlig. Da det demmret for han at han skulle være et sted om få timer fikk han fart på seg. Ute var det helt stille, mørkt og trist. Det finnes nesten ikke snø her nå, bare is. Våt is med strøsand på. Vi fikk vekket hundene, lufta og innkvarter to av de for dagen. Den tredje var dagens vinner.

På vei nedover mot Den Gærne Sia Ta Mjøsa åpenbarte det seg et trollsk vinter landskap. Det var ikke haugevis med snø, men det var et hvit nydelig teppe som svøpte om hele landskapet. Jo nærmere målet vi kom jo penere ble det. Jeg slapp Mikke av utenfor hallen inne i fjellet, og tøffet videre mot mitt mål.

Det er sjelden jeg kjører den veien, og hele tiden så kom jeg på ting som Oi, der er Moelven, stemmer det, der oppkjørseln dit, og ahhhh den tunnelen der ja, og der er OBS ja, nei var det ikke lengere enn det til Brummundalen? Da jeg tok av motorveien, og tok fatt på de snirklete krongele veiene opp over mot det mest snøsikkre stedet jeg vet om, så forvandlet landskapet seg tilbake til et julekort. Helt hvit, noe tåke og nydelige hvite snøfonner. Jeg følte meg så heldig som kunne ta turen dit.

Jeg fikk luftet Victoria litt, og gjort klar pulken, så la vi ut på en tur oppover «verdens lengste bakke». Jeg har egentlig aldri brukt pulk før, og det tror jeg ikke Toria har heller. Vi veltet den flere ganger, og surret oss inn litt her og der, fikk noen utfodringer i den motivasjonsløse bakken. Men så fort vi fikk kommet oss opp, og i gang litt så kunne vi nyte en fin tur. De første kilometerene gjorde det fysisk vondt i hele kroppen og komme i gang. Men så fort vi var over smertekneika så ble det enklere og veldig hyggelig. Jeg kunne kanskje ha smurt skia mine, men det gikk fint. Vi suste etter hvert nedover bakkene med pulken som bare det, og velta bare en gang på vei nedover igjen. Litt fordi noen trodde høyere var venstre og venstre var høyere. Men høyere er jo høyere. Victoria har ikke fått det notatet, så hun gjetter.

Victoria benyttet også sjangsen til snøbading hver gang det gikk litt sakte i oppoverbakkene, noe som gjorde at jeg fikk latterkrampe og underholdt tilfeldig forbi passerende.

Som jeg sa til en pensjonist vi gikk litt sammen med oppover: «Vi er ikke akkurat Roald Amundsen» hvor han repliserte: «Nei, men det ser da ut som dere koser dere for det».

Og det er det som er poenget med denne vinteren, kose oss masse på tur. Ikke minst i dag, hvor tankene mine gikk til Vesla.

Reklamer

Kotuva

Det er kjempe morsomt å si Kotuva med litt sånn samisk aksent. Gjerne fort. Når vi tittet på kartet, så kunne vi ikke helt forstå hvordan man skulle si det, hvor ligger tyngden? Hvor fort? Hva betyr det? Det var mange spørsmål i lufta, og vi diskuterte det over frokost. Vi kom frem til at Hedmarksdialekten kunne gi Kotuva litt ekstra krydder.

Kotuva er 977 meter, med god utsikt til blant annet Tuva, Rondane og andre nær liggende topper. Du kan også se ned til Skvaldra hyttefelt og lignende. Egentlig skal ruta være godt merket fra blant annet Geitbu, og andre steder. Vi fant ikke stien opp, men det gjorde ikke så mye. Med kart i sekken, og godt humør klatret vi oss gjennom forskjellig terreng, fast bestemte på at vi må jo nå en topp da! Man kan jo ikke unngå å treffe på et fjell. Om du hører meg noe omtåket etter en nylig hjernrystelse si nettopp det. Er det lov å titte på kartet.

For dette var egentlig en tur vi ikke skulle gå fordi jeg klarte å få hjernerystelse på morgenen. Kolbein så sau, og ble glad. I gledesrusen traff han tinningen min, med skallen sin. Dunk sa det så lå jeg på bakken og tenkte ikke så mye. Men heller følte at det var steike vondt. Det gikk jo bra. Men jeg var fast bestemt at jeg skulle opp på den toppen. Det var nok ikke så lurt, for jeg ble veldig dårlig utover dagen.

Turen der i mot var veldig fin. Kotuva var utrolig vakker. Jeg har kjempe lyst til å gå flere turer i området der. Jeg vil gjerne se alle toppene som ligger rundt. Det eneste som manglet var flokkene med reinsdyr som en gang beveget seg over toppene..

kotuva02

 

kotuva01

 

kotuva03

 

kotuva04

 

kotuva07

 

kotuva06

Hammeren – Horndalskulpen

20130806-03

 

20130806-07

 

20130806-05

 

20130806-02

 

20130806-06

 

20130806-04

 

20130806-08

 

20130806-12

 

20130806-10

 

Liten gå tur til Horndalskulpen med Øyvind og Bjørnar. Kolbein har fått et kutt i beinet, så han har vært ute av trening i snart to uker. Stakkars liten er ikke i så godt humør. Den turen her lettet i hvertfall humøret hans litt..

Fra Lokeberget til K2seter til fots

Mai er sterkt kryddret med rødedager. Jeg våknet halv ti, det var lenge siden jeg hadde sovet så lenge. Jeg visste det var noe jeg skulle denne dagen. Men hva? Sakte kom jeg til meg selv, mens jeg hørte labber tråkke rundt senga. Så dukket det opp et hundefjes over dyne kanten og slikket meg i ansiktet. Å ja vi skal på tur.

Jeg klattrer ut av senga og dro på meg gårsdagens sokker og griper etter stilongensen. Løper inn å skrur på vannkokeren og slår på panna. Det kan liksom ikke gå fort nok!

Men vi rakk det og vi kom oss til Ullevålseter og tibake til Låkeberget med fire ekstra turkompiser.

20130509 - 01

20130509 - 02800

20130509 - 03

20130509 - 04

20130509 - 05

20130509 - 06

20130509 - 07

20130509 - 08

 

20130509 - 09

 

20130509 - 10

 

20130509 - 11

 

20130509 - 12

 

20130509 - 13

Skal det være en fiskedram?

 

 

Øyvind er kanskje en av de få jeg kjenner som faktisk drar opp en flaske whiskey rundt et bål. Ikke på lommelerke men hele flasken. Han er også en av de jeg kjenner som insisterer på «fiskedram», og mener helt klart at om man skal på fiske tur så må den være til stede. Han vil også dra med seg jungelkjeks og annet snacks. Så når han hadde whiskey, jungelkjeks, brødskiver, termos med kaffe, og jeg hadde på plass lasagne(eller var det taco?). turmisk, kaffe og mintsjokolade da kom vi til konklusjonen, vi må være hedonister.

 

20130428 01-800

 

20130428 02 800

 

20130428 03 800

 

20130428 04 800

 

20130428 05 800

 

20130428 06

helg

På fredag sendte jeg Mikkel Rev ut på turne med det amerikanske bandet «sitt». De skal være ute på veien i 6 uker og dekke de underliste hjørnene av Europa. Så lenge har vi ikke vært fra hverandre, så jeg er litt nedfor om dagen. Selvfølgelig unner jeg han det av hele mitt hjerte, men det er jo ikke til å børste under noe teppe at jeg synes det er trist. Men Kolbein er her å holder hodet mitt oppe og trøster når jeg blir trist.

Men nok om det, helgen vår har vært veldig fin. Fredag kveld syntes jeg så synd på meg selv at jeg og Kolbein delte en  pizza, og så på rare tv programmer til vi sovna. Derfor pakket jeg Øyvind inn i bilen lørdag morgen og reiste ned til Drammen for å se på Drammen Grand Prix med Ann Christin. Det var veldig inspirerende og fint å se på. I tillegg var det morsomt å se noen av de som var på Barmarksamlingen tidligere i høst konkurere. I tillegg fikk jeg pelsterapi av en hel skjønn Siberian Husky med nydelige øyne og myk fin pels. Jeg var lykkelig. Ingenting er som å innhalere litt hundelukt og kose.

Bilde fra en av løpene

Det var dåg isende kaldt på føttene og sludd i lufta men det var virkelig verdt det. Vi varmet oss på kaffe og et lite besøk på den nye Kiwi butikken bortenfor travbanen.

Når vi var kalde nok å løpet var over stoppet vi på Drammen Hundepark for å titte. Det er et gammelt drivhus som er bygget om til treningshall for hunder og en liten butikk med hundeutstyr. Ute er det også et jorde hvor hundene kan løpe å sosialisere. Kjempe hyggelig sted. Vi ble så imponert over en liten hund som trente lydighet inne i hallen mens vi var der. Den var helt utrolig dyktig.

Hele lørdagskveld ble tilbrakt i fred å ro. Så Kolbein og jeg va uthvilte til tidenes kickbike tur på Hammeren. Vi løp 13 km innover i snøføyk og sludd. Det var en kjempe deilig tur, og vi fikk virkelig øvd oss på å pasere folk, biler og hunder. På et par turer har hjulet fallt av, noe som har vært veldig skummelt, men jeg har funnet en ny teknikk for å sette det på å feste det, så det skjer heldigvis ikke mer. Men vi hadde en utfordring i dag med at forskjermen fallt av på en siden i dag, eller løsnet heter det kanskje. Det bråkte forferdelig mye, å bremset hjulet så mye at jeg stoppet å spurte om noen hadde lomme verktøy. Men jeg møtte tydeligvis rett kvinne, for en dame ga meg nøkkelringen sin (tusen takk igjen om du leser det her!!!), og fikk festet skjermen min med den. Så vi fikk fartet videre innover skogen.

Vi møtte faktisk en hakkespett i dag. Stor og fin, med flotte farger. Den fulgte etter oss litt i utkanten av skogen før vi suste vekk fra den. Vi møtte også snikender, eller jeg tror det var ender. De kakklet og veste i vannet nedenfor oss. Men vi så de ikke.

Kanskje ikke tidenes mobilbilde, men man ser i hvertfall hvor fint det var ute, og snøen i lufta.

Vi hadde også foreldre besøk, noe som var veldig hyggelig. I tillegg til en ettermiddagskaffe med noen venner på Kaffebrenneriet, og grønnsakshandling. Nå skal jeg bare slappe av før en ny uke. Håper alle har en fin helg, og forsøker å gjøre minst en betydningsfull ting for seg selv hver dag.

Tur til Kamphaug del 1

Vi har planlagt en overnattingstur i lengere tid, men beklaglivis har ikke været vist seg fra sin beste side denne sommeren. Selvfølgelig kunne vi ha gjort det uansett vær, men siden det er 11 år siden sist i telt i en skog føler jeg at å safe første gangen i voksen alder er en god ide. Mine venninnder var helt enig i den tanken.

Så vi satte ut på en kort dagstur i Maridalen, rettere sagt vi gikk inn fra Hammeren og inn til Kamphaug. Vi gjorde en liten detour opp en steinete skrennt og ble overveldet av hvor mye blåbær det er kommet allerede. Så med spisepauser og  kamerapauser brukte vi en del tid. Men vi kom til slutt inn på turstien som skulle lede oss inn til Kamphaug. Det var sol men mørke skyer som truet over skogen, og halveis begynnte det å regne. Akkurat da føltes regnet bra, nedkjøling på varme armer og det ga liv til litt nytt pågangsmot. I begynnelsen av turen føltes kroppen tung og det tok litt tid å komme opp til det punkte hvor man føler seg bra og lett. Kanskje blåbær pausene hjalp?

Kolbein hadde det helt fantastisk og nøt alle gjørmehullene, og siden stien for det meste var en blanding av gjørmebad og synkemyr så hadde han nok å bedrive tiden sin med. Splætt splætt hørte vi hele veien. På grun av regnet vurderte vi å snu, men vi bestemmte oss for å sette fart inn over  i stedet. I stedet for den hytta vi trodde kom til å være guleroten, var egentlig Kamphaug kun et stor kryss hvor man kunne ta over til andre stier. Så å sette oss ned på en benken var ikke alternativet. Vi campet litt under skilte og spiste noen brødskiver og aprikoser, før vi satte snuten hjemover igjen.

Mer neste gang, da vi kommer inn på emnet: den skummle vesingen i gresset. Kobraslange? Gepard? Krokkodille?