Team Overraskende Bra?

Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.

Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.

Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når  vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?

Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.

Jeg snører min sekk og spenner mine ski…

 

Jeg våknet til gode nyheter. Vi er ikke hjemløse om en uke. Vi har fått et sted å bo. Så da er vi både lykkelige og vemodige på en og samme gang. Vemodige for vi kommet til å savne å bo øverst på Løkka, og nederst i Maridalen. Men vi gleder oss til å få en større frihet, og nye eventyr. Men det er ikke det her jeg skal skrive om i dag.. Men da vet dere det.

Litt vemodig var jeg mens jeg drakk morgen kaffen og chattet(sier man det lenger?) med Bjørnar om vi skulle finne på noe i dag. Jeg hadde bestemt meg for at dagen i dag skulle bli skifri, vond rygg og bein burde man vel ikke strekke på tur. Men så snakket vi med Øyvind som allerede hadde bestemt seg for å legge marka under skiene. Så da ble jeg så gira at det ble skitur for det. Så jeg løp rundt i en sirkel for å få pakket alt, husket alt og gjort meg i stand så vi kunne dra kjempe fort. Så med tennvæske skvulpene i sekken, en smertestillende innabords, og to overlykkelige hunder så gikk turen mot marka.

Av underlige grunner så lå parkeringsplassen nesten øde. Bare et tog tutet i det fjerne mens vi sto å smørte skiene våre. Bikkjene hoppet på bakbeina av glede, noen dagers fri synes ikke de noe om. Ingen er så motiverte som de for å legge km på km med snø bak seg. Jeg kan ikke huske å ha møtt motvilje i øynene deres noen gang, og det tror jeg ikke at kommer til å skje heller. Mens vi sto på isen og spennte på oss plankene så kom vi på at vi er tre mennesker og to bikkjer. En kom til å bli liggende bak på. Men det gjorde ikke så mye, det ble en litt roligere tur enn til vanlig. Men også god trening for hundene, og ikke minst Bjørnar som gikk halve turen uten hund, og på sin andre skitur i år.

Mens vi snirklet oss oppover bakkene til Tømte i solskinnet så lette vi etter bålplasser. Det har snødd litt den siste uken så det meste ville jo være dekket av et lag med snøkrystaller uansett. Men det er godt å ha en allerede ferdig bålplass, om man så må grave litt. Vi endte opp inne ved Tømte igjen somved sist tur. Til vår overraskelse hadde noen gravd ut en liten plass i snøen som man kunne sitte inne i å få le for vind og varme fra et uforstyrret bål. Kolbein og Vesla tok hvile tiden noe annerledes enn oss andre. De ville helst bare videre.  Men vi tente opp bålet og satte kaffekjelen på, og så ventet vi på at den skulle bli klar. Det er en utfordring å bare se på den, og vente. Men resultatet er jo fantastisk. Kaffe kokt på bål, er hundre ganger bedre enn kaffe kokt der hjemme. Samme kaffen, samme vannet, men annen kjele og varmekilde. Jeg hadde også med meg brødskiver, som selvfølgelig smakte hundre ganger bedre enn de jeg spiste til frokost. Mens vi satt der og ventet på kaffen, kom vi på at det er påske. Palmelørdag. Det høres litt ut som en dag man tilbringer i sanden under en palme. Litt behagelig sand og blåstrender.

Etter å ha drukket opp kaffen, sendt mandelen rundt, så satte vi snuten hjemover. Vi suste hele veien ned igjen. Ingenting er som å dra hetten godt på, og «halsen» over nesa og bare suse i snøen nedover. En kontrast til knirkingen i den kalde snøen stavene ga på veien opp..

Takk for turen 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Elg i solnedgang

Eller elg som sover i vannkanten er vel mer korrekt.

Tror dere må klikke på bildet for å se elgene ordentlig.

Uken gikk kjempe fort. Bare løp av sted med hundelufting og noe frilansoppdrag. Det var bikkjekaldt store deler av uka, så både jeg og hundeluftingsbikkjene hadde på oss litt mer klær enn vanlig. Vi gikk mye oppe i en av skogene hvor man omtrent klattrer oppover skrentene. Vi var også et sted litt lengere unna og gikk til en kjempe fin utsiktsplass. Jeg koser meg på jobb 🙂

I helga har snørekjøring med to-spann stått på menyen. Vi hadde første turen i lørdag oppe i Maridalen på et jorde. De var imponerende flinke begge to. Maursluker’n er jo super rutinert så hun satte Kolbein på plass. Gode å slitne etter turen fikk vi plutselig øye på to elger som koste seg i kanten av Maridalsvannet, og et rådyr som hoppet glad å fornøyd over veien. Jeg ble så glad. Så jeg måtte klatre innover snøen opp til knærne omtrent innover jordet for å ta bilde av elgene. Frossen på hendene og skjelvende stottret jeg innover… Men dette var så langt jeg kunne komme for elgen hadde meg i oppsyn. Hadde jeg hatt et zoom objektiv med meg så hadde det blitt bra. Meeeeeeeeen det drasset jeg ikke med meg. Neste gang.

Så ble det søndag, så da pakket vi bilen igjen, og tok med oss Junior på skitur. I dag var han 2,5 år og sto på ski for første gang. Usikker på om han skjønnte så mye av det. Men han prøvde seg frem og var veldig flink. Jeg snørekjørte hundene som egentlig var mye mer kjeltringaktige i dag. Men det gikk da unna. I dag så vi to rådyr som hoppet innover skogen. Forskjellen var at bikkjene så dem, så de ble altfor gira av det der. De fikk lyst til å ta et jaffs hver og bli mette tror jeg. Vi dro hjem å spiste pannekaker og drakk kakao. Så tittet jeg og Mikke på Emil i Lønneberget mens Junior lekte med dupplo.

Kjempe fin helg, så kan bare uka starte 🙂

 

 

 

 

Jeg har også fotografert Theodor denne uka her. Hvis noen flere vil ha portretter av bikkjene sine, så trenger jeg mer portofolie fyll. Bare ta kontakt 🙂

 

 

 

Så var det mandag…

Så var det mandag etter en kald helg. Det ser ikke ut til at kulden kommer til å gå over med det første, i dag var det isende kaldt og snø ute. Til tross for kulden, så har jeg tilbragt store deler av helgen utendørs, med blant annet litt tospann trekk av dekk(det rimte, prøv å si det fort!), og snørekjøring.

Øyvind, Kolbein, Maursluker’n og jeg snørekjørte helt til Nittedal. Du kan jo tenke deg hvor overrasket vi ble da vi oppdaget at vi var i Nittedal. Vi hadde forventet at sporet gikk rundt og at vi kom til å ende opp igjen der vi startet. Det gjorde vi da altså ikke. Vi var kjempe heldige med strålende sol og isende kulde, den type kulde som gjør at du får problemer med å snakke fordi haka har dovna bort. Utrolig deilig! (ja jeg passer på smøre meg, så ikke frostskaden i ansiktet blir større). Øyvind lager utrolig god kaffe, og hadde med seg en termos så vi campa litt i løypa. Ikke så veldig lang pause siden det var så kaldt å stå stille. Jeg vet ikke hva som er kaldest, så stille eller suse avgårde i løypene? Men det er mest morro å suse av gårde! Kjempe morro er det, vi var helt satt ut over hvor heldige vi er som kan gjøre dette, og bor i Norge. Det var litt mye glorifisering av vær, land, kaffe og ski. Men sånn er det vel når man blir høy på livet?!

M og jeg våknet opp til isroser på vinduet og iskald bil i dag, men Gamle Ørn er traus og starter for det. Jeg suste av gårde med store votter og masse innpakning til Huneland og sammlet troppene. Det var mye dekken på de firbeinte i dag, som seg hør og bør i sånn kulde. Så gikk vi en herlig tur opp i skogen. Hundene lekte og koste seg fælt i dag. Bare noen pauser for pinnegnaging, resten var leking. Jeg fikk sett på litt utrolig utsikt over Hundelund og så begynnte det å snø! Det er alltids så koslig når snøen daler, spesielt når man er i skogen og går på små trange stier opp skrenter.

Når jeg kom hjem slapp jeg bikkjene ut på fotballbana så de fikk lekt og strekkt litt på beina. Det så omtrent sånn her ut:

Endelig helg

Så da er den første uken som hundelufter fullført. Bare i løpet av en uke har jeg fått utrolig mange fine turer med mange fine og hyggelige firbeinte. Jeg har blitt kjent med, og fått æren av å bli logret til av over 10 forskjellige firbeinte. De er overlykkelige når jeg kommer, og danser rundt. De veit jeg har flere av deres venner sittende å vente på dem i bilen. De sitter stille som tente lys i bilen, og gleder seg til turen. Når vi når stedet de får komme ut å strekke på beina på da blir de som ville gaseller  Hoppe, danse, sprett og tjooghei! Men når  vi kommer i gang, og de får gått litt, lekt litt, løpt litt, og ikke minst rullet i snøen. Så blir de som salige små engler. De sovner som regel i bilen, og er glade for å komme hjem igjen, og drømme søtt om den fine turen vår, før deres kjære kommer hjem. Så er det kanskje på’en igen i morra, eller så må de vente et par dager. Samme for dem, for de vet vi kommer igjen.

Utrolig flott å ha en så takknemlig jobb.

Når jeg kommer hjem fra jobb, så kommer jeg hjem til to håpefulle firbeinte som gjerne vil ut å ta verden med storm de å. Vi har Maursluker’n på besøk om dagen. En liten husky frøken fra Ridabu. Hun har verdens lengste tunge, så hun kan stå på andre siden av bordet å slikke meg i ansiktet. Neida, joda, neida. Ok da, ikke så lang men nesten. Det er litt som å ha Marit Bjørgen i hus. Hun har fullført lengre distanser en jeg kunne drømme om. Hun har en løps liste lang som et vondt år. Vi snakker rutinert frøken. Men også en sofa slave av dimensjoner. Hun legger seg ned, og der blir’a. Logrer hver gang man går forbi, og smiler fra øre til øre. Den første kvelden satt hun å slo i speilet av vill glede, men nå er visst det gammelt nytt. Dagen etter bestemte hun at senga vår var hennes domene. Men så tok jeg henne med på skitur nummer to, og da var hun så lykkelig at hun bestemte seg for at hele leiligheten er til for å forsere. Selv om parkett er vanskelig å gå på, og stuebordet tydeligvis er til for å drikke av tekoppene min fra. Men det er greit det, deler gjerne på både solbærsaft og earl grey jeg.

Så det har blitt noen snørekjøringturer denne uka, og litt dekk trekking. Teambygging også faktisk. Så nå gleder vi oss til skitur i morra, og kanskje på søndag også. Bare synd det er tomt for blodappelsiner hos importøren til den lokale grønnsakshandleren. De har prøvd å bestille for meg siden november. Det er ikke vinter uten. Men jeg får klare meg med en kvikklunsj og en appelsin da. Vanlig appelsin.

 

 

 

 

 

 

 

 

skē-jȯr-iŋ

Mens Mikkel Rev sov sin velfortjente dype søvn til langt ut på dagen, satt jeg og Øyvind på kafe og plottet skitur. Planen var å gå til uka, men det ble for fristende og legge ut på tur i dag. Så da pakket vi sekken, og selet Kolbein og la på tur.

Det var dessverre ikke så enkelt som vi hadde tenkt, og kanskje en smule ambisiøst med en ikke helt trent trekk hund.  Etter hele tre meter lå jeg padde flat i grøfte kanten med en hyper hund som forsøkte å trekke meg langt innover skogen. Snø i underbuksa og ekkel kald snø inne i votten. Vel man gir seg vel ikke der? Øyvind tok over Kolbein mens jeg forsøkte å få litt oversikt over hva som var opp og ned på verden. Men til ingen forskrekkelse hadde Kolbein tatt med seg Øyvind slenge etter langt innover løypa. Så da var det bare på forsøke å henge på. Jeg tok igjen over Kolbein mens en forskrekket Øyvind fikk summet seg. Kolbein og jeg hadde en veldig lang og bra periode innover skogen der, inntil jeg endte i en busk, og revurderte hele skituren. Men igjen vi fortsatte og fikk litt oversikt over det vi holdt på med. Etter hvert var han riktig så flink, og jeg fikk litt mer oversikt over akkurat hva vi må trene på.

Jeg tror det blir mye gåing i trekksele og trening på høyre, venstre, bak og rygge. Han viser stort talent(ikke at det er så overraskende) men vi blir nok et perfekt team etter hvert altså. Selvfølgelig følte jeg at vi har en gigantisk oppgave forann oss når en veltrent Sibirsk Husky tispe galant løp forbi oss med sin glade skiløper venn. Kolbein var forelsket ved første blikk.

Kolbein trett etter gårsdagens skitur

Det var is i løypene, og veldig glatt!

Kolbein fornøyd etter dagens skitur

Øyvind måtte låne Mikkel Revs skiutstyr

Fornøyd med dagens tur

Kolbeins treningsregime

I dag startet første dag av Kolbeinsons treningsprogram. 4km løping tre dager i uken, så øke 1 km innimellom, så får vi se hvor vi havner etter hvert. Idag hadde vi sammenlagt 5 km med løping. Det ble litt ekstra siden jeg bedrev testing av trekksele og strikken.

Kolbein elsket snørekjøring, og jeg synes det var minst like morsomt! Han løp og løp og løp, og stoppet kun for små tissepauser, og en gang for vel nummer to. Jeg var ikke helt med på den bråstoppen og gikk rett  i snøhaugen. Ganske komisk for de som gikk forbi oss vil jeg tro. Jeg har sett Kolbein løpe raskere enn jeg kunne drømt om, men jeg har ikke tenkt så mye på hvordan det må være å henge bak på. I dag fikk jeg prøvd det, og jeg må si, Kolbein! Vi er et superteam!

Vi må jobbe med høyre, venstre, stopp og rygg. Ja, og passere andre hunder uten å avbryte. Hva hadde vel folk sagt om Bjørn Dæhli(sorry lite oppdatert på langrennsløpere) eventuellt Petter Solberg avbrøt løpene sine for å legge seg ned i snøen og snakke litt med pikene som passerte? Vel det kan vi ikke ha noe av Kolbein.

Ellers gikk vi faktisk på ski i regnvær, den var virkelig ny. Men må man så må man.