Så var det mandag…

Så var det mandag etter en kald helg. Det ser ikke ut til at kulden kommer til å gå over med det første, i dag var det isende kaldt og snø ute. Til tross for kulden, så har jeg tilbragt store deler av helgen utendørs, med blant annet litt tospann trekk av dekk(det rimte, prøv å si det fort!), og snørekjøring.

Øyvind, Kolbein, Maursluker’n og jeg snørekjørte helt til Nittedal. Du kan jo tenke deg hvor overrasket vi ble da vi oppdaget at vi var i Nittedal. Vi hadde forventet at sporet gikk rundt og at vi kom til å ende opp igjen der vi startet. Det gjorde vi da altså ikke. Vi var kjempe heldige med strålende sol og isende kulde, den type kulde som gjør at du får problemer med å snakke fordi haka har dovna bort. Utrolig deilig! (ja jeg passer på smøre meg, så ikke frostskaden i ansiktet blir større). Øyvind lager utrolig god kaffe, og hadde med seg en termos så vi campa litt i løypa. Ikke så veldig lang pause siden det var så kaldt å stå stille. Jeg vet ikke hva som er kaldest, så stille eller suse avgårde i løypene? Men det er mest morro å suse av gårde! Kjempe morro er det, vi var helt satt ut over hvor heldige vi er som kan gjøre dette, og bor i Norge. Det var litt mye glorifisering av vær, land, kaffe og ski. Men sånn er det vel når man blir høy på livet?!

M og jeg våknet opp til isroser på vinduet og iskald bil i dag, men Gamle Ørn er traus og starter for det. Jeg suste av gårde med store votter og masse innpakning til Huneland og sammlet troppene. Det var mye dekken på de firbeinte i dag, som seg hør og bør i sånn kulde. Så gikk vi en herlig tur opp i skogen. Hundene lekte og koste seg fælt i dag. Bare noen pauser for pinnegnaging, resten var leking. Jeg fikk sett på litt utrolig utsikt over Hundelund og så begynnte det å snø! Det er alltids så koslig når snøen daler, spesielt når man er i skogen og går på små trange stier opp skrenter.

Når jeg kom hjem slapp jeg bikkjene ut på fotballbana så de fikk lekt og strekkt litt på beina. Det så omtrent sånn her ut:

Polfarer nede for telling

I går morges våknet vi av lumske lyder fra Kolbein, først tenkte jeg at han kanskje hadde slaffset dopapir igjen. Kolbein er veldig glad i å spise dopapir, vet ikke helt hva som er greia, men det kan jo være konsistensen som er noe forlokkende?

Kolbein har et ivrig sovehjerte, men våre morgenrutiner er som en på knapp. Så når vi begynner med frokost så begynner Kolbein med yoga øvelsene sine og overvåkning på kjøkkenet. I går skjedde ingen av disse tingene, han bare lå i soffaen og døste. Jeg forsøkte å vekke han opp og få han til å gå litt, men det var uaktuellt. Så la jeg merke til at det skummet og rannt sikkel nedover han på den ene siden. Jeg løftet litt på overleppa hans, og det så ikke bra ut. Han virket heller ikke spesielt oppvakt. Jeg ringte litt rundt, og etter en telefonkonsultasjon fikk vi hastetime på Vet Høgskolen (jeg er så takknemlig, de er helt fantastiske der nede).

Frem med bilen, inn med Kolbein og avsted det bar. Inn på ventekontor, innskriving, vektkontroll, vente tid og kaffe. Så var det vår tur inn. Kolbein er som de fleste kjenner han en vennlig fyr med stor skepsis til det meste. Så en hyggelig mann med briller og hvit frakk kan fremkalle en ganske heftig resignasjon. Hadde Kolbein kunnet hadde han ropt retrett og løpt av sted hylende ut korridorene på klinikken. Men dessverre måtte han faktisk stå der med snuten til skrekken. Etter litt samtale og undersøkelse fant vi kilden til elven som sildret ned Kolbeins hake, det var ikke organsvikt(kryss i taket) eller lammelser i ansiktet(kryss i taket), det var rett og slett en spenne som hadde satt seg fast på begge side av kjeven og gravd seg inn til tannrøttene. Au. I tillegg fant de noe uregelmessig oppe i ganen som er sendt til et labratorium.

Derfor måtte Kolbein stå snute til snute mot enda en frykt, sprøyter. Jeg skjønner han bedre enn de fleste tror. Så etter at han hadde hylt løs og varslet alle på Veterinær Høgskolen og i nabolaget om hvor kjipt det var, så fikk han sove. Han svaiet rundt i fear and loathing stil før han klapp sammen i armene mine.

 

 

 

Etter litt tid og så fikk mannen i den hvite frakken løs både den spenna og tatt noen prøver av ganen, og Kolbein fikk våknet opp igjen. Så noen uker på antibiotika og smertestillende så blir han nok helt bra igjen.

Han er tøff liten fyr.

Nå har jeg ryddet bort alle sekker i gangen, så han har ikke tilgang på flere plast spenner som kan tygges i stykker. Skjønner jo at de knekker godt, men tyggebein er da mye bedre!