Team Overraskende Bra?

Tidlig søndag morgen pakket vi oss inn i pick up’n og suste av gårde mot Mesnalia. Det var iskaldt ute, og tåka frøs på front ruta noen strekker igjennom ferden. Da soloppgangen startet var vi allerede langt på vei mot målet, og fikk observere et utrolig fargespill på himmelen. Hundekjørere og nær slektede raser må være litt ekstra priviligerte i så måte på grunn av alle de tidlige morgenen timene hvor man pakker biler, lufter halv svimete hunder og gjør siste finishen før man setter seg i bilen i stup mørke. Så kjører man avgårde og plutselig våkner resten av verden til de fineste soloppganger. Vel bortsett fra da det hølj regner, snør sidelengs eller er tett tåke man skjære igjennom med ostehøvel. Da er man vel bare gal, og ikke priviligert.

Ihvertfall. Vi skulle på løp, årets første, og mitt andre løp som deltaker i løpet av de årene jeg har kjørt hund. Som regel er jeg den som seler bikkjer, forer bikkjer, vanner bikkjer, lufter bikkjer, pakker bikkjer, bærer sleder, fikkser line sett og ja de greiene der. Men nå skulle Michael hjelpe, og jeg kjøre. Det er litt morsomt. Men jeg var pottesur på morgenen, siden jeg alltid blir så nervøs. Jeg har faktisk kommet til en parkeringsplass på løp, og da snudd bilen og kjørt hjem i stedet fordi jeg ble så nervøs. Men den gangen her kunne jeg jo ikke det. Jeg var forberedt på siste plass, og tenkte at nå skulle vi bare ha det gøy å kose oss i de fine løypene med all den glittrende snøen, og strålende sola.

Så etter å ha parkert bilen, og rekognisert området, luftet bikkjene og funnet ut at det var minus femten grader. Så hentet jeg start nummeret og begynte forbredelesene. Det innebar å spise litt, drikke litt vann og vekke til livet fingertuppen min som dovner bort på grunn av frostskade når det blir så kaldt. Der har du svaret om du har fundert på hvorfor jeg går på ski med votter. Så kobblet Michael på Victoria og Tina, og så svusjet vi til start og fikk hjelp av en dame til å faktisk fortsette å stille til det var vår tur. Hundene eksploderte så ut fra start og inn i løypa. Skuldrene senket seg og det var faktisk morsomt. Så kom smilet mitt, og så suste vi forbi, ekvipasje etter ekvipasje, og det var bare så gøy.
Vi fallt en gang da vi slapp forbi en junior med hans gigantiske hund, og kava litt i brøytekanten. Men det gikk fint. Vi fortsatte forbi en løypevakt som ropte til oss at vi hadde en super bra tid, og da ble det jo enda morsommere. Når  vi nærmet oss mål var jeg helt ferdig. Jeg tror jeg aldri har vært så varm før bortsett fra den gangen vi var i Italia og jeg trodde jeg skulle svime av i heten. Så var vi ferdige da. Jeg klarte så vidt å prate og Michael hjalp meg tilbake til bilen med hundene. Vi brukte resten av tiden på å lufte hundene og prate litt med folk. Men så ble Michael så kald at vi reiste videre i vår dag. Før resultatene kom.
Jeg tenkte jo at vi sikkert hadde en ok tid, og at vi kanskje ble sånn 5 eller 6 eller noe, ikke siste det hadde vi passert for mange til. Men når vi da kom hjem, og så at jeg hadde vunnet vår klasse, da ble jeg ekstra glad. Det var en super opplevelse. Få litt igjen for all treninga. Kanskje vi til og med får til et løp til i vinter?

Vi skal ihvertfall tilbake til Lillehammerløpet neste år.

Den siste tiden..

 

 

 

 

 

 

 

Siden Vesla gikk bort fra oss i desember har jeg slitt veldig med å finne motivasjonen for å trene hunder eller kose meg på tur. Det meste har føltes som et stort svik til bestevennen min. Men på et tidspunkt må livet gå videre, og hun må bli et godt minne. Ikke en torn i siden.

Så jeg har fortsatt å trene hundene, kose meg på tur og fortsatt med livet. Det blir litt enklere hver dag. Bildene ovenfor er fra Vikerfjell løpet hvor jeg var og hjalp til med noen hunder, og beskuet. Det var kjempe fint der, og det fristet med en skitur mens løpet på gikk. Men skiene og hundene var ikke med. Bedre lykke neste gang.

Jeg har vært på noen skiturer med Kolbein, og mang en sledetur med mine og andres hunder i hele vinter. Det har vært kjempe hærlig.

 

 

Lørdag kveld fra Nittedal

 

 

I kveld har jeg, og Mikke Mus laget nakkeline, hanefot og et skjøte. Jeg har stått for meste parten av lagingen, men Mikke har assistert med blant annet å slipe en penn til meg så jeg kunne bruke den som «fid». Siden jeg ikke har fått tak i nevnt verktøy noe sted. Men penn fungerte fint det, den gjorde jobben sin mer enn godt nok.

 

helg

På fredag sendte jeg Mikkel Rev ut på turne med det amerikanske bandet «sitt». De skal være ute på veien i 6 uker og dekke de underliste hjørnene av Europa. Så lenge har vi ikke vært fra hverandre, så jeg er litt nedfor om dagen. Selvfølgelig unner jeg han det av hele mitt hjerte, men det er jo ikke til å børste under noe teppe at jeg synes det er trist. Men Kolbein er her å holder hodet mitt oppe og trøster når jeg blir trist.

Men nok om det, helgen vår har vært veldig fin. Fredag kveld syntes jeg så synd på meg selv at jeg og Kolbein delte en  pizza, og så på rare tv programmer til vi sovna. Derfor pakket jeg Øyvind inn i bilen lørdag morgen og reiste ned til Drammen for å se på Drammen Grand Prix med Ann Christin. Det var veldig inspirerende og fint å se på. I tillegg var det morsomt å se noen av de som var på Barmarksamlingen tidligere i høst konkurere. I tillegg fikk jeg pelsterapi av en hel skjønn Siberian Husky med nydelige øyne og myk fin pels. Jeg var lykkelig. Ingenting er som å innhalere litt hundelukt og kose.

Bilde fra en av løpene

Det var dåg isende kaldt på føttene og sludd i lufta men det var virkelig verdt det. Vi varmet oss på kaffe og et lite besøk på den nye Kiwi butikken bortenfor travbanen.

Når vi var kalde nok å løpet var over stoppet vi på Drammen Hundepark for å titte. Det er et gammelt drivhus som er bygget om til treningshall for hunder og en liten butikk med hundeutstyr. Ute er det også et jorde hvor hundene kan løpe å sosialisere. Kjempe hyggelig sted. Vi ble så imponert over en liten hund som trente lydighet inne i hallen mens vi var der. Den var helt utrolig dyktig.

Hele lørdagskveld ble tilbrakt i fred å ro. Så Kolbein og jeg va uthvilte til tidenes kickbike tur på Hammeren. Vi løp 13 km innover i snøføyk og sludd. Det var en kjempe deilig tur, og vi fikk virkelig øvd oss på å pasere folk, biler og hunder. På et par turer har hjulet fallt av, noe som har vært veldig skummelt, men jeg har funnet en ny teknikk for å sette det på å feste det, så det skjer heldigvis ikke mer. Men vi hadde en utfordring i dag med at forskjermen fallt av på en siden i dag, eller løsnet heter det kanskje. Det bråkte forferdelig mye, å bremset hjulet så mye at jeg stoppet å spurte om noen hadde lomme verktøy. Men jeg møtte tydeligvis rett kvinne, for en dame ga meg nøkkelringen sin (tusen takk igjen om du leser det her!!!), og fikk festet skjermen min med den. Så vi fikk fartet videre innover skogen.

Vi møtte faktisk en hakkespett i dag. Stor og fin, med flotte farger. Den fulgte etter oss litt i utkanten av skogen før vi suste vekk fra den. Vi møtte også snikender, eller jeg tror det var ender. De kakklet og veste i vannet nedenfor oss. Men vi så de ikke.

Kanskje ikke tidenes mobilbilde, men man ser i hvertfall hvor fint det var ute, og snøen i lufta.

Vi hadde også foreldre besøk, noe som var veldig hyggelig. I tillegg til en ettermiddagskaffe med noen venner på Kaffebrenneriet, og grønnsakshandling. Nå skal jeg bare slappe av før en ny uke. Håper alle har en fin helg, og forsøker å gjøre minst en betydningsfull ting for seg selv hver dag.