Den siste tiden..

 

 

 

 

 

 

 

Siden Vesla gikk bort fra oss i desember har jeg slitt veldig med å finne motivasjonen for å trene hunder eller kose meg på tur. Det meste har føltes som et stort svik til bestevennen min. Men på et tidspunkt må livet gå videre, og hun må bli et godt minne. Ikke en torn i siden.

Så jeg har fortsatt å trene hundene, kose meg på tur og fortsatt med livet. Det blir litt enklere hver dag. Bildene ovenfor er fra Vikerfjell løpet hvor jeg var og hjalp til med noen hunder, og beskuet. Det var kjempe fint der, og det fristet med en skitur mens løpet på gikk. Men skiene og hundene var ikke med. Bedre lykke neste gang.

Jeg har vært på noen skiturer med Kolbein, og mang en sledetur med mine og andres hunder i hele vinter. Det har vært kjempe hærlig.

 

 

Elg i solnedgang

Eller elg som sover i vannkanten er vel mer korrekt.

Tror dere må klikke på bildet for å se elgene ordentlig.

Uken gikk kjempe fort. Bare løp av sted med hundelufting og noe frilansoppdrag. Det var bikkjekaldt store deler av uka, så både jeg og hundeluftingsbikkjene hadde på oss litt mer klær enn vanlig. Vi gikk mye oppe i en av skogene hvor man omtrent klattrer oppover skrentene. Vi var også et sted litt lengere unna og gikk til en kjempe fin utsiktsplass. Jeg koser meg på jobb 🙂

I helga har snørekjøring med to-spann stått på menyen. Vi hadde første turen i lørdag oppe i Maridalen på et jorde. De var imponerende flinke begge to. Maursluker’n er jo super rutinert så hun satte Kolbein på plass. Gode å slitne etter turen fikk vi plutselig øye på to elger som koste seg i kanten av Maridalsvannet, og et rådyr som hoppet glad å fornøyd over veien. Jeg ble så glad. Så jeg måtte klatre innover snøen opp til knærne omtrent innover jordet for å ta bilde av elgene. Frossen på hendene og skjelvende stottret jeg innover… Men dette var så langt jeg kunne komme for elgen hadde meg i oppsyn. Hadde jeg hatt et zoom objektiv med meg så hadde det blitt bra. Meeeeeeeeen det drasset jeg ikke med meg. Neste gang.

Så ble det søndag, så da pakket vi bilen igjen, og tok med oss Junior på skitur. I dag var han 2,5 år og sto på ski for første gang. Usikker på om han skjønnte så mye av det. Men han prøvde seg frem og var veldig flink. Jeg snørekjørte hundene som egentlig var mye mer kjeltringaktige i dag. Men det gikk da unna. I dag så vi to rådyr som hoppet innover skogen. Forskjellen var at bikkjene så dem, så de ble altfor gira av det der. De fikk lyst til å ta et jaffs hver og bli mette tror jeg. Vi dro hjem å spiste pannekaker og drakk kakao. Så tittet jeg og Mikke på Emil i Lønneberget mens Junior lekte med dupplo.

Kjempe fin helg, så kan bare uka starte 🙂

 

 

 

 

Jeg har også fotografert Theodor denne uka her. Hvis noen flere vil ha portretter av bikkjene sine, så trenger jeg mer portofolie fyll. Bare ta kontakt 🙂

 

 

 

Endelig helg

Så da er den første uken som hundelufter fullført. Bare i løpet av en uke har jeg fått utrolig mange fine turer med mange fine og hyggelige firbeinte. Jeg har blitt kjent med, og fått æren av å bli logret til av over 10 forskjellige firbeinte. De er overlykkelige når jeg kommer, og danser rundt. De veit jeg har flere av deres venner sittende å vente på dem i bilen. De sitter stille som tente lys i bilen, og gleder seg til turen. Når vi når stedet de får komme ut å strekke på beina på da blir de som ville gaseller  Hoppe, danse, sprett og tjooghei! Men når  vi kommer i gang, og de får gått litt, lekt litt, løpt litt, og ikke minst rullet i snøen. Så blir de som salige små engler. De sovner som regel i bilen, og er glade for å komme hjem igjen, og drømme søtt om den fine turen vår, før deres kjære kommer hjem. Så er det kanskje på’en igen i morra, eller så må de vente et par dager. Samme for dem, for de vet vi kommer igjen.

Utrolig flott å ha en så takknemlig jobb.

Når jeg kommer hjem fra jobb, så kommer jeg hjem til to håpefulle firbeinte som gjerne vil ut å ta verden med storm de å. Vi har Maursluker’n på besøk om dagen. En liten husky frøken fra Ridabu. Hun har verdens lengste tunge, så hun kan stå på andre siden av bordet å slikke meg i ansiktet. Neida, joda, neida. Ok da, ikke så lang men nesten. Det er litt som å ha Marit Bjørgen i hus. Hun har fullført lengre distanser en jeg kunne drømme om. Hun har en løps liste lang som et vondt år. Vi snakker rutinert frøken. Men også en sofa slave av dimensjoner. Hun legger seg ned, og der blir’a. Logrer hver gang man går forbi, og smiler fra øre til øre. Den første kvelden satt hun å slo i speilet av vill glede, men nå er visst det gammelt nytt. Dagen etter bestemte hun at senga vår var hennes domene. Men så tok jeg henne med på skitur nummer to, og da var hun så lykkelig at hun bestemte seg for at hele leiligheten er til for å forsere. Selv om parkett er vanskelig å gå på, og stuebordet tydeligvis er til for å drikke av tekoppene min fra. Men det er greit det, deler gjerne på både solbærsaft og earl grey jeg.

Så det har blitt noen snørekjøringturer denne uka, og litt dekk trekking. Teambygging også faktisk. Så nå gleder vi oss til skitur i morra, og kanskje på søndag også. Bare synd det er tomt for blodappelsiner hos importøren til den lokale grønnsakshandleren. De har prøvd å bestille for meg siden november. Det er ikke vinter uten. Men jeg får klare meg med en kvikklunsj og en appelsin da. Vanlig appelsin.

 

 

 

 

 

 

 

 

skē-jȯr-iŋ

Mens Mikkel Rev sov sin velfortjente dype søvn til langt ut på dagen, satt jeg og Øyvind på kafe og plottet skitur. Planen var å gå til uka, men det ble for fristende og legge ut på tur i dag. Så da pakket vi sekken, og selet Kolbein og la på tur.

Det var dessverre ikke så enkelt som vi hadde tenkt, og kanskje en smule ambisiøst med en ikke helt trent trekk hund.  Etter hele tre meter lå jeg padde flat i grøfte kanten med en hyper hund som forsøkte å trekke meg langt innover skogen. Snø i underbuksa og ekkel kald snø inne i votten. Vel man gir seg vel ikke der? Øyvind tok over Kolbein mens jeg forsøkte å få litt oversikt over hva som var opp og ned på verden. Men til ingen forskrekkelse hadde Kolbein tatt med seg Øyvind slenge etter langt innover løypa. Så da var det bare på forsøke å henge på. Jeg tok igjen over Kolbein mens en forskrekket Øyvind fikk summet seg. Kolbein og jeg hadde en veldig lang og bra periode innover skogen der, inntil jeg endte i en busk, og revurderte hele skituren. Men igjen vi fortsatte og fikk litt oversikt over det vi holdt på med. Etter hvert var han riktig så flink, og jeg fikk litt mer oversikt over akkurat hva vi må trene på.

Jeg tror det blir mye gåing i trekksele og trening på høyre, venstre, bak og rygge. Han viser stort talent(ikke at det er så overraskende) men vi blir nok et perfekt team etter hvert altså. Selvfølgelig følte jeg at vi har en gigantisk oppgave forann oss når en veltrent Sibirsk Husky tispe galant løp forbi oss med sin glade skiløper venn. Kolbein var forelsket ved første blikk.

Kolbein trett etter gårsdagens skitur

Det var is i løypene, og veldig glatt!

Kolbein fornøyd etter dagens skitur

Øyvind måtte låne Mikkel Revs skiutstyr

Fornøyd med dagens tur

Kolbeins treningsregime

I dag startet første dag av Kolbeinsons treningsprogram. 4km løping tre dager i uken, så øke 1 km innimellom, så får vi se hvor vi havner etter hvert. Idag hadde vi sammenlagt 5 km med løping. Det ble litt ekstra siden jeg bedrev testing av trekksele og strikken.

Kolbein elsket snørekjøring, og jeg synes det var minst like morsomt! Han løp og løp og løp, og stoppet kun for små tissepauser, og en gang for vel nummer to. Jeg var ikke helt med på den bråstoppen og gikk rett  i snøhaugen. Ganske komisk for de som gikk forbi oss vil jeg tro. Jeg har sett Kolbein løpe raskere enn jeg kunne drømt om, men jeg har ikke tenkt så mye på hvordan det må være å henge bak på. I dag fikk jeg prøvd det, og jeg må si, Kolbein! Vi er et superteam!

Vi må jobbe med høyre, venstre, stopp og rygg. Ja, og passere andre hunder uten å avbryte. Hva hadde vel folk sagt om Bjørn Dæhli(sorry lite oppdatert på langrennsløpere) eventuellt Petter Solberg avbrøt løpene sine for å legge seg ned i snøen og snakke litt med pikene som passerte? Vel det kan vi ikke ha noe av Kolbein.

Ellers gikk vi faktisk på ski i regnvær, den var virkelig ny. Men må man så må man.