Utsikt over tåkehavet

«Hvor skal vi gå i morgen da?» «Elbrus? Matterhorne? K2? Mont Blanc?» «Mellomkollen kanskje?»

Vi nådde Mellomkollen under tvil i dag, i tykk tåke, regnvær, gjørme og med lav moral. Men når man står der på det høyeste punktet i stri regn og stirrer inn i den tykke tåka som flyr forbi, akkurat der hvor utsikten over hele Oslo skulle vært, da blir man bare tvers igjennom lykkelig. Da er det helt greit å vite at man skal gå hele veien tilbake i mørten.

Vi klatret mer enn vi gikk oppover, hvert steg var en liten bragd. Det er tungt å gå sånn oppover med sekk på ryggen og klissvåte sko. Jeg tenkte ikke skikkelig igjennom fottøyet, og bærer tydelig preg av å ikke vært på ordentlig tur på lenge. Jeg tror kanskje ikke jeg har fjellsko lenger en gang. Vi nærmer oss toppen nå tenker jeg. Vi går der og følger med på skiltene 2,5 km står det. Det gjorde det i stad også. Jeg begynner å bli mistenksom, og lurer litt på om vi kan ha gått feil. Det dukker liksom aldri opp noen topp. Skalljakka er iskald av regnet, og det surkler i skoa. Vi stopper og drikker litt te, og vurderer å bare snu.

Michael og Øyvind kommer masjerende forbi oss og mener vi må være der snart nå. Kanskje fem minutter sier de. Vi går med på å gå fem minutter til, bare for å ha gjort det. Akkurat nå bryr jeg meg ikke så mye om toppen. Øyvind minner meg på hvilken følelse det vil gi å nå målet, hvordan det var da vi kom oss opp på Kotuva i fjor sommer til tross for hjernerystelse og en litt betenkelig kartlesing.

Så ser vi den der i tåka, den store steintoppen som ligger der. Stor majestetisk og glinsende i regnet. Vi er er faktisk fremme, nå er det bare å klatre opp og komme oss til det høyeste punktet. For en følelse.

Vi slår oss ned på toppen, og stirrer ut i det hvite tåkehavet. Vi vet at kanskje vi egentlig hadde sett av langt av sted på en klar dag. Øyvind drar opp en termos med varm kaffe, og redda nedstigningen litt. Det gjorde liksom ikke noe om toppen bare var 537 meter. Det er akkurat helt passe det.

På vei ned stien i mørket danser lyset fra hodelykta over steinene og vannet som sildrer nedover. Tåka blåses over stien, og gir en følelse av at vi egentlig er kjempe høyt opp i skyene. Kolbein er lykkelig i dag, han er på tur med gjengen sin og får bære en egen sekk.

20141102-01

20141102-02

20141102-03

20141102-04

20141102-05

4 tanker om “Utsikt over tåkehavet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s